Litt om Kristian Prestgard (1866-1946) og
Heidal:
Dårlege "odds"
Det låg ikkje akkurat i korta at guten som i slutten av april 1866
vart fødd på Søre Harildstad i Heidal skulle ende opp som redaktør i ei av
dei viktigaste norske avisene i USA.
Heidal var ein utkant i eit lite land i utkanten av Europa, og
Kristian seier sjølv i ei av bøkene sine at det var "ytterst sjelden at noen fremmede forvildet seg inn i dalen, og det hendte kanskje enda sjeldnere, at noen av bygdens egne folk forvildet
seg ut av dalen."
Han mista far sin tidleg og mor hans flytta tilbake til Prestgard der Kristian så voks opp. - Eit liv med
gardsarbeid, seterliv og naturopplevingar slik som mange andre gutar hadde
det i fjellbygdene i 1870-åra.
Interessant er det han fortel om Heidals fyrste turist, jule- og
påskeskikkar, seterferd, fisking på Mæringsdalsvatnet,
bygdehandverkarar, kveldseto, fekarar og mykje
anna.
Avsides
På denne tida fanns det ingen bilar og
ingen bilveg til Heidal. Skulle ein ut av bygda måtte ein gå - og det var
fleire dagsmarsjar til Lillehammer.
Dei fyrste avisene tok til å dukke opp men det vart rekna for å vera ei
brennfersk utgåve om Lillehammers Tilskuer berre
var tre dagar gamal når den kom fram til dalen.
- Det næraste posthuset var i Vågåmo og dit var det seksten kilometer til
fots for den som skulle hente post og aviser til bygda - det vil seie ein
tur på vel tre mil fram og attende.
Vinterstid var nok arbeidet som postberar litt av
eit slit.
P. Chr. Asbjørnsen og J.B. Barth
Lyst til boka fekk Kristian gjennom naturskildringane til P. Chr.
Asbjørnsen og J.B. Barth. Han vart etter kvart kjent med Barth sjølv.
Bjørnsons bondenoveller var og omtykt lesnad.
Mykje lesestoff var det elles ikkje i grenda, men ei lita
bygdeboksamling berga han ei stund. Eit storhende var det da han i nokre
gamle kister på loftet i Prestgard fann ei
samling av gamle "Almuevennen",
"Skilling-Magasinet" og "Fram" - blad som far hans
hadde halde medan han enno levde.
Framsynte gardbrukarar - "Tutarhornet" og Samtalelaget
Sume av gardbrukarane i Heidal tok til å samlast nokre gonger i
vinterhalvåret. Etter ein felles middag fylgde eit foredrag eller opplesnad
av nyttige artiklar t.d. frå eit landbruksblad.
Desse vaksne karane hadde nok merkt seg bokinteressene til Kristian, for
dei fekk guten til å redigere eit handskrive blad for Samtalelaget: "Tutarhornet".
Etter ei stund utvida dei interessene til å gjelde nyare litteratur - og
Kristian fekk ny stilling: Litterær konsulent, han skulle foreslå bøker,
kjøpe dei frå Oslo og fordele dei til dei vaksne medlemene på møtene.
Desse gardbrukarane las og diskuterte slik dei nyaste verka til Ibsen,
Bjørnson, Lie, Kielland, Garborg og mange
andre.
Ei sink-kasse for ettertida
Da ein av medlemene nokre år seinare (omlag 1887) sette opp eit
nytt fjøs, kontakta han Kristian Prestgard, - som
det året gjekk på folkehøgskule i Askov i
Danmark, og ba om nokre utgåver av
"Tutarhornet". Han ville mure dette inn i ei sink-kasse i den nye
fjøsmuren.
Blada fekk han, - og kan hende finns det enda i dag eit sinkskrin
med desse heftene, - saman med ei oversikt over
gardshistoria, nokre utgåver av Lillehammeravisene
frå andre halvdel av 1880-talet og omtale av ein del andre Heidalsgardar -
i fjøsmuren på Harlaug.
Ut av bygda - heilt til Ruste
Som 15-åring gjekk han den fire mil lange vegen til
Fronsbygda Ruste - til Stor-Lunde, der han budde medan han var elev ved
Gudbrandsdalens Amtsskole - som det året heldt til på garden Bryn.
Heimvegen var da så lang at han ikkje kom attende til Heidal før til jul -
tre månader seinare. Han fortel sjølv:
"Men da ville jeg også hjem! Å være borte
fra Heidal julekvelden var utenkelig. Og så trasket jeg på mine ben de 28
engelske mil (vel fire norske mil) i nysne
til knes mesteparten av veien."
|