Drama i vedskogen
Det va så helvites
kaldt i dala,
tu alle bekke det kjøva is
n’ Per å’n Ola døm køyrde vedlass
- med hest og okse på tungvint vis
- opptint vatn og
tela kaku
var drikk og føde for båe to -
der døm baska i lause sjoggen
i turrbjørkskoga med våte sko.
_ _ _ _
Å, huff, sa’n Ola
ved dugurdsleite
og beinna svartsint: ”D’va fa’n te gjerd”
Gebisset fraus fast åt kakuskiva
- og vart med ut at på neste ferd.
Ni sjoggen datt
det, og borte vart det –
ein redskap velbrukt i førti år
på kne ’n ramla og snøgt se’ samla
te graving, gubben, med buståt hår
Men djup va fonna
i bekkedala
og Ola leitte forgjeves, han,
Tilslutt seig mørkret inn over lia
der gebisset så brått forsvann.
Og Per han trøysta
så godt han kunne:
”Du finn fel att det – te vårs keinn hende
når bert det vert og du kjenner lendet.
– Og graut og supe – er jaggu like godt som mangt anna!”
Æ de ’kje dæ da?
G.N.
rimsmed
|