Terje og Dag på tur.
Europatur nr.3


 Høsten 2001 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Nord-Spania, Andorra og Sør-Frankrike - hvor de blant 
annet tok for seg severdighetene i Barcelona - besøkte 
gamle ridderborger med forbindelser til  Katharene 
i Sør-Frankrike og Nord-Spania
og sjekket handlemulighetene i Andorra.


 

Del 6
  

 Katharborgen Montségur 
(forts.)

 

Det virker som det er noen som snakker i nærheten, kanskje er det de andre. Utenfor, mot inngangen ser jeg Terje kommer til syne nedi bakken, bak ham kommer de andre, ikke verst, bare ca. 20 minutter senere. Terje har holdt de andre med selskap, Els liker å ta det med ro, hun har visst litt vondt i en ankel. Vi samles alle fire foran inngangen og prater litt, inne i borggården ser jeg noe senere Terje på vei opp trappene mot toppen av muren, han og synes det nok er litt skummelt. Jernstangen blir atter et viktig knutepunkt der oppe, både han og jeg møtes der noe senere.

Ernest kommer ikke opp. Vel nede vandrer vi hver vår vei. Etter en stund er det tid for å returnere, det har vært en minnerik opplevelse, og vi forlater borgen Montségur, i den samme rekkefølgen som oppover. Nede i bakkene møter jeg flere turister på vei oppover, noen franske og noen engelske. Nede ved billettbua - som nå er åpen - sitter det en blid franskmann, jeg spør hvor mye det koster å gå opp, han svarer 21 fr. men siden jeg allerede har vært der, sier han det er gratis, underforstått så er det vel meningen at jeg skal betale, det blir midlertidig slik at jeg ikke betaler, penger spart er penger tjent. 

Vel vel, nede på veien ved parkeringsplassen setter jeg meg ned og hviler mens jeg venter på de andre, det tar tid før jeg ser dem langt oppe i skråningen. Ernest og Terje først og Els litt bak. Det er med litt dårlig samvittighet jeg tenker på han i billettbua oppe i skogen der, en stund senere da de andre er kommet ned, spør jeg om de har betalt, neida de gikk bare raskt og greit rett forbi, de hadde så vidt sett at det satt en fyr inni bua, - så da så.

Oppbrudd - ferden går videre

Det er nå blitt langt ut på formiddagen, og planen er at vi skal bryte opp, og dra videre, Els og Ernest skal muligens sette kursen mot Andorra, de ble interessert i stedet da vi i går kveld fortalte om vår tur gjennom der. Terje og jeg har først tenkt oss til den lille landsbyen Rennes.
 

Nede i landsbyen hos madam Couche, pakker vi sakene, betaler og takker for oss, en særdeles hyggelig opplevelse i en trivelig landsby er over. Vi utveksler adresser med Els og Ernest, før vi også tar farvel med dem. Vi lover å skrive til hverandre senere.

 

Her er det ikke så helt lett å finne den riktige veien bestandig, men vi som er så verdensvante skal nok greie oss, vi har vært ute i verden før vi…. En stund senere ser vi bilen til Ernest og Els, de tar av til høyre, vi vet ikke riktig hvor vi skal, og derfor kjører vi rett frem. Lavelanet, Bèlesta, Puivert, det er små landsbyer som vi passerer, på vår vei, vi holder oss hele tiden på D117. Snart er vi i Quillan, herfra må vi ta
veien mot Couiza, nå er det ikke langt til fjellandsbyen Rennes, hvor vi vil finne den lille og eiendommelige kirken som landsbypresten Saunière bygget. 

Rennes- le-Chateau  

Landsbyen heter Rennes-le-Chateau. Dette er et sted med historisk sus over seg. Byen ble grunnlagt på 400-tallet, og hadde et innbyggertall på ca. 30 000 på 7-800 tallet. Rennes-le-Chateau var hovedsetet for de kongeslekter som regjerte i det distriktet som het Aquitanien, og var et viktig senter for Tempelherrene og Katharene. - Byen og omegnen har fortsatt stor betydning for forskere og for ordner utover hele verden.

Få kilometer sydøst for Rennes-le-Chateau, ligger fjelltoppen Bèzu, på denne toppen ligger ruinene av en middelalderborg, som engang var en tempelgård- dvs. at den tilhørte Tempelherrene. På en tredje fjelltopp, knapt et par kilometer øst for Rennes-le-Chateau, ligger ruinene av Chateau Blanchefort, som var eid av forfedrene til Bertrand de Blanchefort, Tempelherrenes fjerde Stormester, som ledet ordenen frem til 1100 tallet. Rennes-le-Chateau og dens omgivelser, hadde vært en del av den gamle pilegrimsruten, som gikk fra Nord-Europa til Santiago de Compostela i Spania. I landsbyen Rennes-le-Chateau, ligger landsbykirken som vi må se på, og selvfølgelig Tour Magdela, og den store villaen Villa Bethania.

Terje og jeg har merkelig nok funnet frem, ja det i seg selv er jo ikke så merkelig men det hadde vært stusselig om vi ikke fikk med oss også dette, nå som vi har reist så langt. Veien opp til landsbyen er for så vidt bra nok den, men svingete er den og det er nok best å ta det med ro her. Landsbyen er liten, noen hus med et torv, den gamle kirken, og selvfølgelig den "nye". Det begynner å regne, det gjør ikke så mye for det er varmt i været. Her er ikke så mange mennesker, en gammel mann rusler med stokk langs en gammel bygning, ellers så er det ingen å se.. Vi følger skiltene og der er inngangen til kirken, på vår vei inn ser vi at det er skiltet med åpningstider osv. inngangsbillett må en også ha. 

 

Villa Bethania

Over inngangen til den lille kirken så står det noe som nesten er utvisket men det lar seg lese : "Terrebilis est locus iste", det er latin og betyr "Dette sted er forferdelig", merkelige ord å sette over inngangsdøren til en kirke, ja så merkelig at både dette og resten av det hele er viden berømt.
Vi har kommet hit noe tidlig for kirken er stengt ennå. Vi går derfor inn videre gjennom porten til resten av stedet, der er det billettkontor. Vi kjøper oss to og har da anledning til å komme inn i museet, her er det mange "skatter" som er helt spesielle for dem som er interesserte, og det er vi. Det hele er gjort som en rundtur, og bringer oss videre inn i hagen til Villa Bethania.

Utformingen av hagen minner meg om den hagen jeg selv vokste opp i hjemme på "Arjuna" i Ullevål Hageby i Oslo. Onkel Marcello var mye ute og reiste, han fortalte ikke så mye om hvor reisene brakte ham, men jeg vet at han var en del her nede i Syd-Frankrike, og han kjente til omgangskretsen til Saunière, likeledes var han kjent i de esoteriske kretsene omkring Keiser Franz Josef i Østerrike, som også var med i de samme kretsene her nede.
Alle bedene i hagen hjemme på "Arjuna", hadde samme utforming som her nede i hagen til Saunière, kanskje et helt spesielt mønster, som muligens hadde en helt spesiell betydning. Nå i dag er det museum her, og selv om det blir holdt vedlike, så har jeg følelsen at mye av "ånden" er borte. 

Inne i Villa Bethania, som Saunière bygget til seg selv og sin husholderske Marie Denarnaud, er det stillheten som rår, det er ikke til å underslå at stedet oser av en noe forgangen luksus, ja det som måtte være uhørt luksuriøst på den tiden dette stedet ble bygd. Det er merkelig å vandre her, mine egne skritt i de knirkene trappetrinnene opp til soveværelsene lyder hule. Oppe hører jeg de dempede stemmene til to franske damer, det er virkelig noen andre her og. Terje er et eller annet sted utenfor ennå, der er han forresten jeg ser ham gjennom vinduet, han rusler rundt ute i hagen. Det er mange helgenbilder på veggene, mange bilder med merkelige motiver, merkelige, men også tankevekkende. Utenfor i hagen igjen begir jeg meg opp til balustraden rundt hagen, herfra er det en storslagen utsikt utover dalen nedenfor, for enden av terassen er tårnet Tour Magdala (Magdala etter Magdalena, Maria Magdalena). Her er det et bibliotek som Saunière utstyrte, og det var visst et storslagent et også, ble det sagt, ikke så stort i størrelse men i omfang innen emner. Oppe i tårnet er utsikten flott. Ute i hagen hører jeg nå en mengde stemmer, det er kommet en skoleklasse hit, det må være noen fra en videregående skole. 

Saunières kirke 

Noe senere, etter at Terje og jeg har sett hva vi har tid til, begir vi oss mot utgangen, nå er kirken åpen, og vi går inn under portalen med det merkelige budskapet. Rett innenfor døren til venstre står det en statue, som virker særdeles skremmende i en kirke. En demonisk skikkelse, som knelende bærer en fontene med engler på sine skuldre. Det er demonen Asmodeus- vokteren av hemmeligheter, vakt over skjulte skatter og ifølge den eldgamle jødiske overlevering, den, der hadde bygget Salomos tempel. Det er bilder på veggene i kirken som har forskjellige merkelige motiver, skjærende og makabre, noen av dem, de viser Korsveistasjonene - hver eneste en av dem med en eller annen eiendommelig uoverstemmelse, en uforklarlig ekstra detalj, en iøyenfallende eller nesten umerkelig avvikelse fra den vedtatte bibelske beretning. Ved stasjon VIII er det for eksempel et barn, innhyllet i et
skotsk pledd. Ved stasjon XIV, som viser Jesu legeme blir båret inn i graven, er bakgrunnen en mørk nattehimmel, dominert av en fullmåne. Det er nesten som om Saunière prøvde og antyde et eller annet, men hva ?

 

  

  

Et dempet kor (opptak) setter en egen høytidelig stemning på vår tur, - som for øvrig Terje og jeg er alene om ennå. Vi fotograferer ivrig, minnene er gode å ta med hjem. Ute regner det nå ganske godt, og Terje og jeg søker le i den helt spesielle "krypten", ute i hagen like ved det store Krusifikset, som atter er et merkelig innspill fra Saunière. Etter at regnet har stilnet av noe, vandrer vi inn gjennom portalen til gravlunden bak kirken, her er mange graver, de fleste familiegraver. 
Innerst inne, er graven til Saunière og hans husholderske Marie Denarnaud ved siden av hverandre. Det har vært vandaler tilstede på Saunière sin grav, kanskje suvenirjegere, eller noen som ikke aksepterer Saunière sin tolkning av eldgamle historier eller virke for øvrig.
Terje og jeg tar farvel med Rennes-le- Chateau, gjennom porten inn til gravlunden, som har dødens symbol over inngangen, kraniet med korslagte knokler. Regnet tiltar i styrke, nå styrtregner det. Vi løper ned til bilen, der spiser vi et par tørre boller som blir fuktet av regndråper som renner fra nesetippene våre.

Videre til neste slott 

Skyene er tunge, mørke grå, det øser ned. Vi tar en liten tur bort til torget i landsbyen, herfra ser vi taket på Villa Bethania som stikker opp over trærne, kirken til Saunière litt til høyre. Tour Magdala lengst ut mot venstre, mot dalen og jordene nedenfor. Et mål er nådd, et mål som ved min gode reisevenn Terje har blitt en realitet. Det er nå et minne som jeg tar med meg videre i min erindring, dette stedet som formelig "skriker" ut sine hemmelige beskjeder, og som kan gi svar til den som søker og ser på de rette steder. Fra vårt ståsted her på torget kan vi se mot Le Bèzu, stedet for mange hemmeligheter, ja hele egnen her har et historisk sus over seg som er helt unikt for den som interesserer seg for gammel historie.
Vi legger Rennes-le Chàteau bak oss, og begir oss ned til landsbyen Couiza, hvor vi ganske snart finner veien bort til det gamle middelalderslottet, som vi nå ser fra bakkene ned fra Rennes. Dette middelalderslottet har en spennende og rik historie. 

Slottet er fra tidlig 1200 tallet. Det ble bygget og eid av den første greve av Razes (det tidligere navnet på stedet vi befinner oss på) og var i familiens eie helt til for noen få år siden, da det ble gitt til kommunen fordi det ikke lenger var økonomisk mulig å sitte med det som privatbolig. Grevene av Razes, eller des Ducs de Joyeuse som grevene etter hvert ble kjent som, nedstammet fra Merovingerne og var inngiftet i den skotske kongefamilien, (kanskje dette siste har noe med det skotske pleddet å gjøre ?)


Terje og jeg parkerer ute på parkeringsplassen foran borgen, vi vil se om dette stedet har noe som vi kan benytte oss av. Innenfor portene kommer vi inn i borggården, gjennom bueganger, her er det satt opp bord med rutete duker og stoler, et typisk teatralsk fransk restaurantimage. Inne til venstre bak smårutete vindusglass ser vi servitører bevege seg rundt. Det er ikke noen andre enn oss å se her. Vi tenker ikke lenger på å overnatte eller spise her, det virker rett og slett for kostbart det hele, iallfall for oss to. Jeg knipser et par bilder av omgivelsene på vår vei ut igjen, sulten gnager i tarmene. 

Noe lenger oppe i byen ser vi en "Spar"-forretning (jamen har de slike her og). Det er nok ikke lenge før de stenger, klokka er ca 16.00. Vi provianterer, litt av hvert, salt pølse, søtt brød, melk (det tar litt tid før vi skjønner hva det er på de rare kartongene, det undrer meg ikke det minste om det er oppvaskmiddel vi står med i hendene), og noe kake. De brave og etter hvert sultne reisevenner, rusler ut til bilen igjen med hvert sitt eple og handlepose, dette er mer i vår stil, vi er jo nååårske.

- og deretter til Carcassonne

Så er det bare å finne veien da, oppover mot Carcassonne. Det smaker godt med maten, det er faktisk ikke mulig å ta feil av veien. Rett fremover, mot Limoux, herfra tar vi litt av mot øst men stadig fremover, landsbyene Rouffiac-d`Aude, Preixan og så er vi snart inne i forstedene til Carcassonne. Byen er ganske stor og vi har ikke peiling i det hele tatt på hvor gamlebyen er…vi velger fortsatt den letteste veien og det er rett frem. Vi må være født heldige for vi kommer faktisk rett på det hele. Snart ser vi tårn, spir og store murer foran oss. Gatene er smale, det er stor trafikk. Været har nå bedret seg betraktelig, ja ettermiddagssolen skinner faktisk og det er et vakkert skue å se den gamle borgbyen foran oss. Nå gjelder det å finne et herberge for natten. 
Vi finner et rett frem som vanlig. Dette er ikke noe vanlig herberge men et stort bra hotell. "Hòtel Frantour, Carcassonne Trois Couronnes", dette var da voldsomt da, vel vel, tre kroner. Terje stikker inn for å spørre om det er noe ledig , og hvordan det ellers
ligger an, selv rusler jeg bort til elven og rusler innom en liten kirke der ved elven, - det er godt å få slappe av en liten stund i rolige omgivelser må vite.

 

 

 

...

(fortsettes neste uke)

Del 7

 

Tilbake til start


Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket