|
Terje og Dag
på tur.
Europatur
nr.3
Høsten
2001 reiste Dag Haugaløkken og Terje Floberg til
Nord-Spania, Andorra og Sør-Frankrike - hvor de blant
annet tok for seg severdighetene i Barcelona - besøkte
gamle ridderborger med forbindelser til Katharene
i Sør-Frankrike og Nord-Spania
og sjekket handlemulighetene i Andorra.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
6
|
|
|
|
Katharborgen
Montségur
(forts.)
Det virker som det
er noen som snakker i nærheten, kanskje er det de andre. Utenfor, mot
inngangen ser jeg Terje kommer til syne nedi bakken, bak ham kommer de
andre, ikke verst, bare ca. 20 minutter senere. Terje har holdt de andre
med selskap, Els liker å ta det med ro, hun har visst litt vondt i en
ankel. Vi samles alle fire foran inngangen og prater litt, inne i
borggården ser jeg noe senere Terje på vei opp trappene mot toppen av
muren, han og synes det nok er litt skummelt. Jernstangen blir atter et
viktig knutepunkt der oppe, både han og jeg møtes der noe senere.
Ernest kommer ikke
opp. Vel nede vandrer vi hver vår vei. Etter en stund er det tid for å
returnere, det har vært en minnerik opplevelse, og vi forlater borgen
Montségur, i den samme rekkefølgen som oppover. Nede i bakkene møter
jeg flere turister på vei oppover, noen franske og noen engelske. Nede
ved billettbua - som nå er åpen - sitter det en blid franskmann, jeg
spør hvor mye det koster å gå opp, han svarer 21 fr. men siden jeg
allerede har vært der, sier han det er gratis, underforstått så er det
vel meningen at jeg skal betale, det blir midlertidig slik at jeg ikke
betaler, penger spart er penger tjent.
Vel vel, nede på
veien ved parkeringsplassen setter jeg meg ned og hviler mens jeg venter
på de andre, det tar tid før jeg ser dem langt oppe i skråningen.
Ernest og Terje først og Els litt bak. Det er med litt dårlig
samvittighet jeg tenker på han i billettbua oppe i skogen der, en stund
senere da de andre er kommet ned, spør jeg om de har betalt, neida de
gikk bare raskt og greit rett forbi, de hadde så vidt sett at det satt en
fyr inni bua, - så da så.
Oppbrudd -
ferden går videre
Det er nå blitt langt ut på formiddagen, og planen er at vi skal bryte
opp, og dra videre, Els og Ernest skal muligens sette kursen mot Andorra,
de ble interessert i stedet da vi i går kveld fortalte om vår tur
gjennom der. Terje og jeg har først tenkt oss til den lille landsbyen
Rennes.
|
|
|
Nede
i landsbyen hos madam Couche, pakker vi sakene, betaler og takker for oss,
en særdeles hyggelig opplevelse i en trivelig landsby er over. Vi
utveksler adresser med Els og Ernest, før vi også tar farvel med dem. Vi
lover å skrive til hverandre senere.
Her er det ikke så
helt lett å finne den riktige veien bestandig, men vi som er så
verdensvante skal nok greie oss, vi har vært ute i verden før vi…. En
stund senere ser vi bilen til Ernest og Els, de tar av til høyre, vi vet
ikke riktig hvor vi skal, og derfor kjører vi rett frem. Lavelanet,
Bèlesta, Puivert, det er små landsbyer som vi passerer, på vår vei, vi
holder oss hele tiden på D117. Snart er vi i Quillan, herfra må vi ta
veien mot Couiza, nå er det ikke langt til fjellandsbyen Rennes, hvor vi
vil finne den lille og eiendommelige kirken som landsbypresten Saunière
bygget.
Rennes- le-Chateau
Landsbyen heter
Rennes-le-Chateau. Dette er et sted med historisk sus over seg. Byen ble
grunnlagt på 400-tallet, og hadde et innbyggertall på ca. 30 000 på
7-800 tallet. Rennes-le-Chateau var hovedsetet for de kongeslekter som
regjerte i det distriktet som het Aquitanien, og var et viktig senter for
Tempelherrene og Katharene. - Byen
og omegnen har fortsatt stor betydning for forskere og for ordner utover
hele verden.
Få kilometer
sydøst for Rennes-le-Chateau, ligger fjelltoppen Bèzu, på denne toppen
ligger ruinene av en middelalderborg, som engang var en tempelgård- dvs.
at den tilhørte Tempelherrene. På en tredje fjelltopp, knapt et par
kilometer øst for Rennes-le-Chateau, ligger ruinene av Chateau
Blanchefort, som var eid av forfedrene til Bertrand de Blanchefort,
Tempelherrenes fjerde Stormester, som ledet ordenen frem til 1100 tallet.
Rennes-le-Chateau og dens omgivelser, hadde vært en del av den gamle
pilegrimsruten, som gikk fra Nord-Europa til Santiago de Compostela i
Spania. I landsbyen Rennes-le-Chateau, ligger landsbykirken som vi må se
på, og selvfølgelig Tour Magdela, og den store villaen Villa Bethania.
Terje og jeg har merkelig nok funnet frem, ja det i seg selv er jo ikke
så merkelig men det hadde vært stusselig om vi ikke fikk med oss også
dette, nå som vi har reist så langt. Veien opp til landsbyen er for så
vidt bra nok den, men svingete er den og det er nok best å ta det med ro
her. Landsbyen er liten, noen hus med et torv, den gamle kirken, og
selvfølgelig den "nye". Det begynner å regne, det gjør ikke
så mye for det er varmt i været. Her er ikke så mange mennesker, en
gammel mann rusler med stokk langs en gammel bygning, ellers så er det
ingen å se.. Vi følger skiltene og der er inngangen til kirken, på vår
vei inn ser vi at det er skiltet med åpningstider osv. inngangsbillett må en også ha.
|
|
|
Villa Bethania
Over
inngangen til den lille kirken så står det noe som nesten er utvisket
men det lar seg lese : "Terrebilis est locus iste", det er latin
og betyr "Dette sted er forferdelig", merkelige ord å sette
over inngangsdøren til en kirke, ja så merkelig at både dette og resten
av det hele er viden
berømt.
Vi har kommet hit noe tidlig for kirken er stengt ennå. Vi går
derfor inn videre gjennom porten til resten av stedet, der er det billettkontor. Vi kjøper oss to og har da anledning til å komme inn i museet,
her er det mange "skatter" som er helt spesielle for dem som er
interesserte, og det er vi. Det hele er gjort som en rundtur, og bringer
oss videre inn i hagen til Villa Bethania.
Utformingen av hagen minner meg
om den hagen jeg selv vokste opp i hjemme på "Arjuna" i Ullevål Hageby i Oslo. Onkel Marcello var
mye ute og reiste, han fortalte ikke så mye om hvor reisene brakte ham,
men jeg vet at han var en del her nede i Syd-Frankrike, og han kjente til
omgangskretsen til Saunière, likeledes var han kjent i de esoteriske
kretsene omkring Keiser Franz Josef i Østerrike, som også var med i de
samme kretsene her nede.
Alle bedene i hagen hjemme på "Arjuna", hadde samme utforming
som her nede i hagen til Saunière, kanskje et helt spesielt mønster, som
muligens hadde en helt spesiell betydning. Nå i dag er det museum her, og
selv om det blir holdt vedlike, så har jeg følelsen at mye av
"ånden" er borte.
Inne i Villa Bethania, som Saunière bygget
til seg selv og sin husholderske Marie Denarnaud, er det stillheten som
rår, det er ikke til å underslå at stedet oser av en noe forgangen
luksus, ja det som måtte være uhørt luksuriøst på den tiden dette
stedet ble bygd. Det er merkelig å vandre her, mine egne skritt i de
knirkene trappetrinnene opp til soveværelsene lyder hule. Oppe hører jeg
de dempede stemmene til to franske damer, det er virkelig noen andre her
og. Terje er et eller annet sted utenfor ennå, der er han forresten jeg
ser ham gjennom vinduet, han rusler rundt ute i hagen. Det er mange helgenbilder på veggene, mange bilder med merkelige motiver, merkelige, men
også tankevekkende. Utenfor i hagen igjen begir jeg meg opp til
balustraden rundt hagen, herfra er det en storslagen utsikt utover dalen
nedenfor, for enden av terassen er tårnet Tour Magdala (Magdala etter Magdalena, Maria
Magdalena). Her er det et bibliotek som
Saunière utstyrte, og det var visst et storslagent et også, ble det sagt,
ikke så stort i størrelse men i omfang innen emner. Oppe i tårnet er
utsikten flott. Ute i hagen hører jeg nå en mengde stemmer, det er
kommet en skoleklasse hit, det må være noen fra en videregående skole.
Saunières kirke
Noe senere, etter at Terje og jeg har sett hva vi har tid til, begir vi oss
mot utgangen, nå er kirken åpen, og vi går inn under portalen med det
merkelige budskapet. Rett innenfor døren til venstre står det en statue,
som virker særdeles skremmende i en kirke. En demonisk skikkelse, som
knelende bærer en fontene med engler på sine skuldre. Det er demonen
Asmodeus- vokteren av hemmeligheter, vakt over skjulte skatter og
ifølge den eldgamle jødiske overlevering, den, der hadde bygget Salomos
tempel. Det er bilder på veggene i kirken som har forskjellige merkelige
motiver, skjærende og makabre, noen av dem, de viser Korsveistasjonene -
hver eneste en av dem med en eller annen eiendommelig uoverstemmelse, en
uforklarlig ekstra detalj, en iøyenfallende eller nesten umerkelig avvikelse fra
den vedtatte bibelske beretning. Ved stasjon VIII er det for eksempel et
barn, innhyllet i et
skotsk pledd. Ved stasjon XIV, som viser Jesu legeme blir båret inn i
graven, er bakgrunnen en mørk nattehimmel, dominert av en fullmåne. Det
er nesten som om Saunière prøvde og antyde et eller annet, men hva ?
|
|
|
|
|
|
|
Et
dempet kor (opptak) setter en egen høytidelig stemning på vår tur, - som
for øvrig Terje og jeg er alene om ennå. Vi fotograferer ivrig, minnene
er gode å ta med hjem. Ute regner det nå ganske godt, og Terje og jeg
søker le i den helt spesielle "krypten", ute i hagen like ved
det store Krusifikset, som atter er et merkelig innspill fra Saunière. Etter at regnet har stilnet av noe, vandrer vi inn gjennom portalen til
gravlunden bak kirken, her er mange graver, de fleste familiegraver.
Innerst inne, er graven til Saunière og hans husholderske Marie Denarnaud
ved siden av hverandre. Det har vært vandaler tilstede på Saunière sin
grav, kanskje suvenirjegere, eller noen som ikke aksepterer Saunière sin
tolkning av eldgamle historier eller virke for øvrig.
Terje og jeg tar farvel med Rennes-le- Chateau, gjennom porten inn til
gravlunden, som har dødens symbol over inngangen, kraniet med korslagte
knokler. Regnet tiltar i styrke, nå styrtregner det. Vi løper ned til
bilen, der spiser vi et par tørre boller som blir fuktet av regndråper
som renner fra nesetippene våre.
Videre til neste
slott
Skyene er tunge, mørke grå, det øser ned. Vi tar en liten tur bort til
torget i landsbyen, herfra ser vi taket på Villa Bethania som stikker opp
over trærne, kirken til Saunière litt til høyre. Tour Magdala lengst ut
mot venstre, mot dalen og jordene nedenfor. Et mål er nådd, et mål som
ved min gode reisevenn Terje har blitt en realitet. Det er nå et minne
som jeg tar med meg videre i min erindring, dette stedet som formelig
"skriker" ut sine hemmelige beskjeder, og som kan gi svar til
den som søker og ser på de rette steder. Fra vårt ståsted her på
torget kan vi se mot Le Bèzu, stedet for mange hemmeligheter, ja hele
egnen her har et historisk sus over seg som er helt unikt for den som
interesserer seg for gammel historie.
Vi legger Rennes-le Chàteau bak oss, og begir oss ned til landsbyen
Couiza, hvor vi ganske snart finner veien bort til det gamle middelalderslottet, som vi nå ser fra bakkene ned fra Rennes. Dette middelalderslottet har en spennende og rik
historie.
Slottet er fra tidlig 1200
tallet. Det ble bygget og eid av den første greve av Razes (det
tidligere navnet på stedet vi befinner oss på) og var i familiens eie
helt til for noen få år siden, da det ble gitt til kommunen fordi det
ikke lenger var økonomisk mulig å sitte med det som privatbolig. Grevene
av Razes, eller des Ducs de Joyeuse som grevene etter hvert ble kjent som, nedstammet fra Merovingerne og var inngiftet i den skotske kongefamilien, (kanskje dette siste har noe med det skotske pleddet å gjøre
?) |
|
|
Terje og jeg parkerer ute på parkeringsplassen foran borgen, vi vil se om
dette stedet har noe som vi kan benytte oss av. Innenfor portene kommer vi
inn i borggården, gjennom bueganger, her er det satt opp bord med rutete
duker og stoler, et typisk teatralsk fransk restaurantimage. Inne til
venstre bak smårutete vindusglass ser vi servitører bevege seg rundt. Det
er ikke noen andre enn oss å se her. Vi tenker ikke lenger på å overnatte
eller spise her, det virker rett og slett for kostbart det hele, iallfall
for oss to. Jeg knipser et par bilder av omgivelsene på vår vei ut igjen,
sulten gnager i tarmene.
Noe lenger oppe i byen ser vi en "Spar"-forretning (jamen har de slike her og). Det er nok ikke lenge før de
stenger, klokka er ca 16.00. Vi provianterer, litt av hvert, salt pølse,
søtt brød, melk (det tar litt tid før vi skjønner hva det er på de rare
kartongene, det undrer meg ikke det minste om det er oppvaskmiddel vi står
med i hendene), og noe kake. De brave og etter hvert sultne reisevenner,
rusler ut til bilen igjen med hvert sitt eple og handlepose, dette er mer i
vår stil, vi er jo nååårske.
- og deretter til Carcassonne
Så er det bare å finne veien da, oppover mot Carcassonne. Det smaker godt
med maten, det er faktisk ikke mulig å ta feil av veien. Rett fremover, mot
Limoux, herfra tar vi litt av mot øst men stadig fremover, landsbyene
Rouffiac-d`Aude, Preixan og så er vi snart inne i forstedene til
Carcassonne. Byen er ganske stor og vi har ikke peiling i det hele tatt på hvor
gamlebyen er…vi velger fortsatt den letteste veien og det er rett frem.
Vi må være født heldige for vi kommer faktisk rett på det hele. Snart
ser vi tårn, spir og store murer foran oss. Gatene er smale, det er stor
trafikk. Været har nå bedret seg betraktelig, ja ettermiddagssolen skinner
faktisk og det er et vakkert skue å se den gamle borgbyen foran oss. Nå
gjelder det å finne et herberge for natten.
Vi finner et rett frem som
vanlig. Dette er ikke noe vanlig herberge men et stort bra hotell. "Hòtel
Frantour, Carcassonne Trois Couronnes", dette var da voldsomt da, vel
vel, tre kroner. Terje stikker inn for å spørre om det er noe ledig , og
hvordan det ellers ligger an, selv
rusler jeg bort til elven og rusler innom en liten kirke der ved elven, - det
er godt å få slappe av en liten stund i rolige omgivelser må vite.
|
|
|
|
...
(fortsettes
neste uke)
Del
7
Tilbake
til start |
|
|
|
|
|
Tips:
Dersom du
leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f.
Da vil følgende vindu sprette opp:
|
|
|
Skriv inn
søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt
til neste forekomst av ordet/uttrykket
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|