Terje og Dag på tur.
Europatur nr.4

  
Våren 2002 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Svalbard
Del 4

Fredag morgen - hundesledetur innover ”Adventdalen”

Dusjen er god å ha, får liksom systemet ordentlig i gang igjen. 
I dag skal vi på hundesledetur. Formiddagstimene går til litt pusling med litt av hvert mens vi venter på skyssen som skal hente oss til vår ”ekspedisjon oppover ”Adventdalen”. 
En Landrover Defender, stanser ved inngangen litt senere utpå dagen, inne i denne sitter det fra før av ett par fra Stjørdal, vi hilser og sjåføren slipper clutchen. Han smiler, sjåføren, ”velkommen”… Vi kiler oss fast mellom de andre, hui hvor det går. Det er visst bråttom. Vi raser ned ”Vei 500”, runder gatehjørnet nedenfor ”UNIS” (universitetsstudiene på Svalbard. 

”UNIS” er en privat stiftelse med de fire norske universitetene som stiftere. ”UNIS” gir undervisning innen arktisk biologi, geologi, geofysikk og teknologi. Det kreves ett til flere års høyere utdannelse før man kan følge undervisningen på ”UNIS”). 

Ferden går videre oppover ”Gruve 7 – veien”, der nede til venstre mot fjorden, passerer vi ”Svalbard Snøscooterutleie”, som vi var i her om dagen. Etter ca. 10 km, eller så ser vi en hel del nettingbur og massevis av hunder. Bilen stopper så steinspruten står. ”Velkommen til ”Svalbard Villmarkssenter”….og vi tyter ut av bilen. 

En celeber ekvipasje

Ved siden av oss mellom gjerdet som bak rommer massevis av snerrende polarhunder, og vår ekvipasje, står den mest ribbete folkevognboble, jeg i mitt syndige liv har sett, vel kanskje ikke, - hjemme på Otta hadde jeg en som kanskje var hakket verre. Vel, vel det som er mer underlig synes jeg, er at foran denne doningen, som mangler det meste, (ikke er det tak på`n, vinkelsliperen har vært flittig brukt her ser det ut til. Motorrommet gliser svart mot oss, dørene er borte for lengst. Rattet er faktisk på plass og se hjulene også gitt) , driver en yngre kar og et damemenneske og steller i stand et stort kobbel av hunder, jeg teller 1,2,3,4… 12 er det ja, de skal selvfølgelig ordne alt her før de skal hente sleden… - akk hvor lite jeg skjønner, - det er ikke bare delene på bilen som mangler, her mangler noe som er særs viktig for å få en brukbar hundesledetur, nemlig snø. Så går det omsider opp ett lys for undertegnede og fremdenführeren, - dette er hva vi skal ut på tur med. 

Ja dette blir et minne å ta med seg ned til fastlandet igjen. Det ser ut som det fortsatt er en del rigging igjen, så vi ”passasjerene” rusler litt rundt og ser på omgivelsene mens vi venter. 
Jeg registrerer at på veien vandrer en turist forbi iført stor ryggsekk og fullt turutstyr etter årstiden, i tillegg bærer han på en rifle, selv om jeg nå vet at isbjørnfaren er reell her, så ser det noe merkelig ut. 
Innenfor gjerdet gauler og hyler bikkjene, her er det mange ivrige sjeler som skjønner at nå er det dags for tur, i allfall for noen få da. 

Strindberg, Nansen, Amundsen, Andree, Nobile m. flere

En stor svart og hvit grønnlandshund ser på meg fra sin side av gjerdet, han er stor denne karen, større enn de andre som jeg ser rundt om, han er arrete rundt snuten og med sine grønne og hvite øyne, ser den noe skummel ut. Det er tydelig at han er et individ som de andre respekterer, de myldrer tett sammen de andre, - rundt sjefen her er det langt til neste mann. 

Den yngre karen som drev på med riggingen foran bobla, kommer seg gjennom den store flokken med de andre hundene, disse klynker og uler, de vil så gjerne være med ser det ut til. Han stopper foran ”sjefen” og tar han bestemt i nakken og leier han med seg, de andre uler ennå høyere. ”Strindberg” blir satt foran i kobbelet, ja det er faktisk det han heter. Alle hundene, ja de som blir med på vår tur har faktisk blitt kalt opp med navnene til kjente polfarere. Her er Nansen, Amundsen, Andree, Nobile, Nordenskiøld osv. osv. Ja ikke vet jeg, men vi får med oss mange kjente navn på denne turen. 

Med Strindberg og Remi, - den franske student.

Tid for start, Terje trenger plass, han er ingen smågutt så han får plass i setet foran hos vår vertinne, jeg husker ikke hva hun heter men hun er langt nordfra på fastlandet og en skikkelig trivelig dame. I baksetet sitter jeg på kanten (nesten så jeg faller ut), i midten sitter kona til han bortenfor, ja de fra Stjørdal, så bakerst i motorrommet, sitter han yngre som hentet ”Strindberg”. Han heter visstnok Remi, han var for en tid siden en fransk student som ville ta en tur til Svalbard, så likte han seg så godt her, at han ble her, her fikk han jobb og Gud vet når han reiser hjem igjen. Vi er altså 6 personer + den noe ribbete bobla, litt av ett lass å dra på. ”Strindberg” leder an i flokken, og i støvskya ja ikke snøskya, beveger vi oss innover mot ”Isdammen”, som faktisk er drikkevannsreservoaret til Longyearbyen.

Vanningspause

Der ”Adventelva” tar imot elvevannet fra ”Endalen”, stopper vi for at hundene skal få sin første drikkepause. Her løper Remi rundt med bøtter og kar, som blir fylt opp med vann fra bekken. Hundene slafser i seg vann, de er nok tørste for det meste av vannet, som ikke spruter ut av bøttene under drikke gildet, blir borte i tørre struper. Snart er vi i farta igjen, det går fortere nå, vi har medvind og det er litt unna bakke. ”Bolternosa” ligger opp til høyre for oss, der vi svinger til venstre innover Adventdalen, mot noen hytter langt innover. Ved ”Helvetiadalen” og ”Innerhytta”, er det stopp igjen. Her er det en ny hundegård, det er visst her vi skal snu, for sjåføren sier at vi må snu bobla fysisk, her er det nemlig en del sne igjen ennå. Bikkjene blir loset inn i hundegården. Renee og ”Strindberg” foran , de andre bak. Hylekoret som møter oss, er merkbart, en stor raggete brun og hvit grønnland hund stirrer på meg (synes jeg) skummel å se på, han må være broder'n til ”Strindberg”. 

Vertskapet spanderer varm sjokolade på oss og stemningen er høy. Her er det store vidder til alle kanter, noen bare flekker er å se, våren er nok ikke langt unna. Det har begynt å blåse en sur vind nå, med litt snø i kastene. Nye hunder blir byttet med de andre, broder'n til Strindberg blir satt først. Selv står jeg helt der fremme og ser på at Remi ordner med alle hundene, selv ser jeg bare inn i de store øynene til broder'n, som jeg tror ser på meg. ”Pass deg for hundene, de er ikke helt sikre for fremmede”, roper vår eminente sjåfør. Unødvendig kommentar spør du meg. 

Hjemtur

Snart er vi på tur tilbake, vi huker oss sammen i kabrioleten. Langt fremme, ser vi en bil nærme seg, det er en stor lastebil med kull fra ”Gruve 7”. Den dundrer forbi oss, bikkjene enser den ikke, det ser ut til at de har møtt den før. Utpå et vann vi passerer, ser vi mange canadagjess og noen hvitkinngjess, de kvakker fornøyde der vi bråker forbi. Hundespannet begynner å skjene over mot høyre. Sjåføren begynner å få problemer med styringa, etter mye roping og kjefting, blir det pause med drikke kar og det hele. Så er vi i gang igjen og alt går så mye lettere. Bak oss blir vi innhentet av en stor lastebil igjen, vi skvetter litt der den farer så diger forbi, bikkjene mangler en hver interesse. Vi nærmer oss bebodde strøk, og snart er vi tilbake ved startpunktet. 

Broder'n til Strindberg

En sinnsyk tanke blafrer opp i mitt sinn, kanskje jeg har fått for mye oksygen og at dette har påvirket tankegangen, det kunne være morsomt å klappe broder'n til farvel. Når jeg ser bort på'n, så skuler han tilbake, noen dype brummelyder høres fra dypet av buken. Kuldegysinger farer nedover ryggen min, du verden så stor han er i grunnen. Noe nølende setter jeg meg ned på huk tett opp til ham, hånden holder jeg sånn rent ”tilfeldig” hvilende på knærne, blikket mitt er i grunnen ikke festet på noe spesielt. Ingen reaksjon fra broder'n. Noen små grynt og koselyder fra meg, gjør underverker, han ser på meg og stikker en kald snute bort i hånden min, 'hurra barrieren er revet', tenker jeg jublende inne i meg. ”Merkelig”, dette har jeg ikke vært borti før, med fremmede”, det er han som hentet oss med bilen som ytrer disse ord. 

En flott opplevelse er over, en opplevelse som nok ingen av oss passasjerer har vært med på før, i allfall med slik farkost som vi har vært med i. Bilturen tilbake fortoner seg nesten ulidelig varm, etter all den friske luften vi har sugd i oss de siste timene, det siste jeg ser er den gamle grønne bobla og broder'n bak gjerdet.

Et Soria Moria slott

De fra Stjørdal blir satt av ved Radisson SAS Polar Hotel, nederst i dalen, bilen setter oss av oppe på Funken. Det kunne heller hete ”Soria Moria” synes jeg, hvis det hadde vært helt mørkt her, det er det ikke nå i det hele tatt, så hadde det ligget her nettopp som et Soria Moria slott, her oppe på ”Haugen”, hvor det troner over Longyearbyen. Inne hilser vi på det alltid like smilende resepsjonspersonellet, før vi loffer opp til rommene våre. Kvelden går med til de ”vanlige” atspredelsene våre, kurasje, 1 jägermeister og 2 halvlitere pils. Middagen tar vi på rommet fra Terjes rikholdige medbrakte matforråd. Det er godt å krype til køys etterpå, søvnen kommer fort, tror jeg. 

En ny dag - båttur til Barentsburg med den gamle isbryteren ”Origo”

En ny dag kaster sitt hvite klare lys inn mellom de tunge gardinene ( en dag som aldri synes å være slutt, det er jo like lyst hele tiden). Ute er det fortsatt disig, det hadde jo vært fint om denne dagen kunne være klar da, for i dag skal vi ut på båttur til Barentsburg med den gamle isbryteren ”Origo”. Tenk at i dag er det allerede lørdag, nest siste dag på Svalbard og hva har vi ikke opplevd? Ja vi har vel fått med oss det meste, vi har dog ikke sett noen isbjørn ennå. Vi blir skysset ned til kaia av en buss, i dag er det flere enn oss to som skal av gårde herfra hotellet, en av resepsjonistene, en trivelig jente fra Sør-Norge, har fått besøk av sine foreldre, disse skal også være med. Bussen gjør en sving ned til de andre hotellene, og når vi svinger inn på kaia, er bussen så å si full. ”Origo” er en litt trivelig båt å se på, den bærer svensk flagg, - og senere når vi hilser på kapteinen hører vi at også han er en av broderfolket. 

Utover Adventfjorden bærer det, det er nesten helt vindstille og temperaturen er ca. 4 grader +, noe den faktisk har vært hele tiden vi har vært her, kanskje jeg har nevnt det før og. Tåka ligger lavt og det er ikke mye vi ser av fjellene rundt oss, vi ser derimot Longyearbyen bak oss og det er jo artig å se den fra sjøen og. 

Sola kaster gule og isklare stråler gjennom en revne i skylaget ute ved ”Revneset”, - det er ennå langt frem dit, - utenfor venter ”Isfjorden”. Den er vel heller å regne som havet, langt der borte i horisonten ser vi mørke konturer speile seg i de sparsomme streif av solen oppe bake tåkesløret. De av oss passasjerene som orker å være utpå dekk, samler seg bak overbygget akter, her blir vi briefet av vår svenske guide, hun er fra Sundsvall, og minner meg om en bekjent fra hjemlige trakter. Selv om det er stille her ute på fjorden, er det surt i været. Guiden forklarer oss litt om hvor vi setter kursen, litt om fuglelivet her nord og hvor lang tid anslagsvis denne turen vil ta. Det er litt vanskelig å høre alt som blir sagt, dunkingen fra motoren under dekk, blandet med skrikene fra all sjøfuglen som trofast seiler langs skutesiden, både distraherer men også fascinerer med sin presisjon. 

Inne på land ser vi Gruve 3 med hele sitt anleggsområde, flyplassen med sine hangarer og stripen som et passasjerfly akkurat går inn for landing på. Vi runder så smått ”Hotellneset”, og har følelsen at vi nå mer og mer kommer ut på havet, som for øvrig ligger svart og stille rundt oss. Det er langt mellom båtene her nord, faktisk ingen andre å se. Vi passerer ett og annet isflak, på lang avstand, en og annen grønlandssel eller kanskje storkobbe ligger og dormer der ute, det er langt borte i tåka uansett. 

Fuglelivet tiltar derimot betraktelig etter hvert som vi fosser av gårde langs ”Fuglefjella”, som for øvrig skiller seg radikalt ut fra de andre klippene langs land. Her er det faktisk grønt eller kanskje grønnaktig, det vi ser nedenfor tåkehavet som ligger som et tak ovenfor. Terje og jeg står og betrakter alt livet inne på klippene, hvis vi skal konversere, må vi rope til hverandre, det høres ut som det er sist på for de fleste der inne, eller kanskje det er hekketid! 

”Grumantbyen”, en nedlagt russisk gruveby.

Utenom alt livet ser vi noe underlig, nesten nede i vannkanten midt på en fjellvegg er det en stor mørk tredør, ikke noe annet. Noen hundre meter bortenfor er det derimot noen falleferdige bygninger, som det ikke ser ut som det har vært en levende sjel i på aldri så lenge, vi får senere greie på at det er ”Grumantbyen”, en nedlagt russisk gruveby. 

Huff det er surt, vi går inn i mannskapsmessa, der sitter det en del andre og stirrer på hverandre, de har kanskje sett nok fugler for en stund. Det er deilig stille her og varmt, det føles nesten som vi sitter oppå selve motorrommet. Hvor er alle de andre mon tro ? Etter en stund i stillhet med de andre tause, rusler vi videre langs rekka mot akterstavnen, her hører vi høylytt sang og skrål, det viser seg at det er en gjeng med svenske ungdommer som er på (heisa) tur, de sitter inne i den til dels ”store” salongen som befinner seg midtskips, her er det skinnkledde benker og langbord langs sideveggene. 

Gutta fra den andre siden av kjølen har nok hatt det travelt for hele bordet hvor de oppholder seg er dørgende fullt av tomflasker, ja ølet er ganske billig her. Fremdenführeren og jeg tar leideren opp i rorhuset, der er det ganske trangt nå. Både de som skal være her og de som gjerne vil være her, - og det er en del. 

Fine badestrender

God sikt er det herfra og skipper'n forteller og forklarer alle de vitelystne som spør om både det ene og det andre. Fremdenführeren spør om det er noen fine badestrender i nærheten…noen måpende uttrykk fra de nærmeste, skipper`n tar seg raskt inn igjen, ”Jo da her er det en masse usjenerte strender og vannet er rent og klart, ja man får faktisk nyte alt sammen ganske alene, for temperaturen er noe helt for seg selv”. Fremdenführeren nikker og er fornøyd med svaret. Det blir mer og mer is etter hvert som vi nå nærmer oss ”Rusanovodden”, den ligger på neset mot ”Colesbukta”. Her får vi mange større isflak nærmere båten, og de er allerede besatt, mange av dem er dørgende fulle av sjøfugl, ja jeg har aldri i mitt liv sett så mye sjøfugl både på flakene og de som ikke har fått plass oppe på dem, de flyter rundt tett i tett som tepper. Andre isflak er tomme for fugl men til gjengjeld er det her sel. Vi runder ”Kapp Laila”, neset på den andre siden av bukta, her er det mange farlige grunner og sjøen vasker hvit over disse. 

Gode minner fra 'Oslofjord' og USA

Det blir fort varmt i kinnene, etter hvert blir vi vel fornøyde av å stå her inne i rorhuset. Ute på dekket igjen er det friskt og godt, inne luktet det diesel, vi to entrer leideren opp til baugen. Her er det flott utsikt, og når vi lener oss over kanten og ser ned, kjenner iallfall jeg suget, en merkelig følelse. Tankene mine raser bakover i tiden, synet av sjøen som blir skåret over av baugen, får meg til å minnes en tid for lenge ,lenge siden i mine ungdomsår, da sto jeg også slik og stirret ned i dypet, foran i baugen på en båt av et helt annet kaliber, m/s Oslofjord. Suget den gang var nok mer følbart. Det var for øvrig en tid fylt av gode minner, minner som på mange måter staket min kurs ut. På denne turen, hvor jeg for øvrig hadde mønstret på som reservemann, møtte jeg min gode venn Terje. Han var jo da allerede en garvet sjømann, ja slik følte jeg det da, han hadde vært ute noen turer før jeg mønstret på. Terje og jeg fant fort ”tonen”, og siden har vi hengt sammen i tykt og tynt, kusinen hans ble for øvrig min kone noen år senere. Vår første store utenlandstur sammen kan jeg vel kalle denne turen, vi krysset Atlanteren, seilte opp Hudson River, til pier 45, NAL sin kai i New York. Her var vi noen dager før vi satte kursen for Caribien og mot Sør-Amerika, opp igjen til New York, og over Atlanteren igjen til moderlandet. Ja dette var i 1964, mange år har gått siden den gang, vi var 19 år gamle begge to. Siden den gang har Terje og jeg reist mye sammen, rundt om i Europa. 

Vi nærmer oss Barentsburg

”Det må være ”Hollenderbukta”, stemmen til Terje får meg tilbake til denne dagen igjen her oppe på 86 grader nord. ”Hvordan vet du det ?” ”Ser du elva som renner ut ? Det var den vi kjørte over med scootere sist mandag”, huier han inn i øret mitt. Vel da er det ikke så langt igjen tror jeg, det kan da ikke være det. En god stund etterpå runder vi ”Heerodden”, langt der fremme i disen ser vi at røyk farger skyene mørke. Barentsburg i sikte, ”Grønfjorden”, er den fjorden vi nå seiler inn. Her inne i fjorden er det mindre is, alle passasjerene stimler sammen ute på dekk, unntagen de svenske gossarna. 

Når vi nærmer oss havna, ser vi hvor slitent (hvis jeg kan bruke det uttrykket) alt ser ut, som jeg nevnte før i mitt reisebrev fra Svalbard, så ser det nesten ut som om krigen fortsatt herjer her. Dynger med skrot, ja store hauger faktisk, - fyller opp store områder på havna, et helikopter uten rotor blader står ytterst på en kai, rustent og sørgelig å se på, det er nok ikke noe håp for denne farkosten lenger. En utgammel holk av en taubåt spyr ut eksos, det skrangler og harker fra motorene, som etter min mening er i den stand at det nok er like før de sovner inn for godt, det høres slik ut i allfall. 

Oppover skråningene mot selve gruvebyen er det svart, svart og søppelen ligger i dynger overalt. Ja dette var den negative versjonen, så kan jeg for den observante leser, prøve å komme med den positive versjonen. Det som ligger foran oss, er et tydelig bevis på at allting nytter bare man står på med de midlene man har, her blir intet kastet før det er absolutt utbrukt, dessuten er vi nå kommet til en del av Russlands industri, som har brakt og bringer store verdier hjem til moderlandet. 

Nadia 

På kaia står det to damer, den ene iført rød anorakk, hun virker som den ledende av de to. Vi passasjerer stabber i land, og samles i en ring rundt henne, etter at hun tegner en ring i luften over hodet sitt med fingeren. Selv lurer jeg på om hun andre er tolken, for ellers blir jo dette rene farsen spesielt hvis hun med anorakken er guiden vår. Undrenes tid er ennå ikke forbi, for vet du hva, hun må jo være født i England ett eller annet sted, hun snakker som en innfødt brite. 

Hun begynner med å presentere seg selv ( der røk Englandsteorien ), Nadia var det visst, hun andre smiler bare og vinker før hun forsvinner rundt hjørnet på et lagerhus. Guiden forteller at vi nå skal gå opp til byen, over oss langt der oppe i tåka ligger en hel del ganske like gamle trehus, mer brakker ser det ut til. Hun forteller at før i tiden så bodde det mange pomorer her oppe. 

For ordens skyld opplyser jeg om at pomorer var russiske sjøfarere og handelsmenn som bodde langs kysten, og som tidligere drev handel på Nord-Norge. Pomorhandel, var den form for handel som russerne i Kvitsjøtraktene drev med nordmenn i de tre nordligste fylker fra 1700 til 1917. Russerne tok fisk i bytte mot mel, korn og lin, hamp, tauverk, tjære, lerret osv. Nå i dag står disse boligene tomme. De fungerer vel snarere som et historisk blikkfang skulle jeg tro. 

For å komme opp den bratte skråningen, er det bygget tretrapper i sikksakk oppover, brede og solide er de og, noe glatte, - for tåkedis blandet med kullstøv, gjør dem her og der ganske sleipe. Her må fotoapparatet tas frem, for fremdenführeren vil gjerne foreviges han og, ved siden av meg her jeg nå sitter og skriver, ser jeg på bildet av ham, han smiler så kjekt med topplua ned i øya og med sin splitter nye og særdeles røde anorakk han og. Han lyser opp i omgivelsene, det får en si. 

På en husvegg oppe i hovedgaten er det malt et kjempeportrett av en (sikkert kjent) skjeggete kar med pelsanorakk, bare synd at her rekker ikke skolelærdommen særlig langt, russisk var ikke og er fortsatt ikke obligatorisk på skolene i Norge. 

Oppe ved det store sportsanlegget stopper Nadia, hun forteller om dagliglivet til den vanlige beboer her i Barentsburg, (ikke rare greiene de har å forlyste seg med nei), Terje hvisker til meg noen kløktige visdomsord ”de som arbeider her har det sikkert ennå verre der de kommer fra så de er nok vel fornøyde med sin situasjon her”, "ja det kan vel tenkes det",  må jeg innrømme. 

Gruvemuseet i Barentsburg

Nadia sier at vi nå skal på hotellet og få mat, der har jo Terje og jeg allerede vært, så vi har heller lyst til å gå på museum. Hun svenske guiden vår fra båten blir spurt om lov, og vi får beskjed om å slutte oss til de andre igjen noe senere. Det er nemlig slik at Barentsburg har et polar / gruvemuseum her som visstnok er severdig. Terje og jeg forter oss innenfor dørene, her slår varmen mot oss, de bruker mest sannsynlig fjernvarme fra kullverket her, termostaten må det derimot være noe galt med. Vi blir møtt av en meget imøtekommende ung dame fra stedet, hun snakker godt engelsk hun og. Det er mange ting Terje og jeg lurer på, og hun svarer godt for seg, vi blir etterlatt til oss selv, og en interessant vandring starter fra den ene store salen til den andre. Imponerende kan jeg trygt si. Etterpå, nede i 1. etg. igjen betaler vi en skjerv til kassa. Terje kjøper sågar med seg ett minne herfra og, jeg husker i farten ikke hva det var. Utenfor dørene kommer de andre fra hotellet, sikkert en kulinarisk opplevelse rikere.

Vi rusler ned til suvenirforretningen, den vi så sist vi var her, etter en liten tur innom, forter jeg meg ut igjen, er det noe disse russerne tjener penger på, så må det være turister, for her er de ikke snaue når det gjelder priser. Vel det er jo ikke hver dag man er i de russiske egner ( det virker slik iallfall ). Det er på tide å komme seg om bord igjen, nede ved båten tar vi farvel med Nadia, hun smiler og vinker til oss der vi snart legger fra kaia. En stor opplevelse, det er sikkert alle her om bord enige om at dette var. Under dekk høres allsang, det er visst full fest der.

Is og isbreer

”Origo” legger kursen nord, nord vest, mot ”Henschenodden”, på ”Oscar II Land. Det er tvers over ”Isfjorden”.  Planen til skipper'n er visst at vi skal gå helt inn mot en stor isbre, som visstnok er noe for seg selv. Terje og jeg stiller oss på ”vår” faste plass foran i baugen, det er flere og flere store isflak som ligger i veien vår. ”Se der Terje nå går vi rett på”, roper jeg, vi merker at skipet liksom går oppover et lite sekund, for deretter å gå rett gjennom isen. Det er med en opprømt følelse jeg ser isen sprekke opp og danne en råk, der vi forserer videre. Så er det et større åpent område foran oss, langt der borte, ser vi det hvite av en diger isformasjon, fortsatt langt unna, men vi nærmer oss. Det går en stund, så sakner skuta farten, vi er nå nærmere isbreen, og vi ser detaljer der borte, det er et mektig skue. Plutselig stopper vi nesten helt opp, svinger hardt mot babord og begynner på returen nærme land, på babord side et godt stykke borte ser vi en øy, det bryter friskt der ute. 

Vår svenske guide, forteller at det er ”Floskjæret” vi ser der ute. - Grunnen til at skipper'n velger å snu, er at det lakker og lir, og at det er litt skumle isforhold her ute nå på denne årstiden, en del kalving fra breene osv.  


Storkobben viser seg

Vi er nå en hel del passasjerer som har samlet oss foran i baugen, , en del isflak av forskjellige størrelser driver forbi. Langt der fremme, er det noe svart som befinner seg på et isflak, hva det er, er det vanskelig å si nå men det må være stort ettersom vi fortsatt er langt unna. Vi speider fremover, bruker zoomen på videoapparatet og filmer håpefullt i vei, fortsatt er det vanskelig å se hva det er. ”Det er en diger storkobbe”, roper en av de andre, i iveren etter å få med seg noe riktig egenartet på denne turen, så filmes det over en lav sko på alle hold. Det blir nok mange timer med redigeringsarbeide som blir neste punkt på dagsorden, før dette kan vises frem. Selv filmer jeg til kameraet flipper helt ut men da har jeg fanget opp et digert fettberg, som ligger og tar ettermiddagshvilen på dette isflaket, - som faktisk ikke er store greiene. Det er rart at flaket bærer denne skapningen, kobben velter seg over på høyre side, vifter med luffene, blunker trøtt og ruller tilbake med lukkede øyne. Det siste jeg ser av denne kolossen er at den forsvinner langs skutesiden når vi passerer den, skipper'n vet å holde sikker avstand. Vi passasjerene mener nok unisont at turen har vært fullkommen, først til Barentsburg og nå hadde vi også sett et dyr som vi sjelden finner hjemme nær fastlands- Norge. 

Snart er det folketomt på dekk, vi rusler inn til de feststemte gossarna, de har roet seg noe, ett par av dem har sovnet. De andre sitter og ser på hverandre over et drivende fullt bord med flasker. Her inne i messa er det godt og varmt, en parafinovn, varmer godt opp borte ved den ene langveggen. Snart samler folket seg ved en disk ved inngangen, det er visst mattid, og nå smaker det godt, spesielt etter all den friske sjøluften. Terje og jeg nyter maten sammen med de andre i noenlunde taushet, mens vi over de rykende tallerkenene med lapskaus ser på de andre. Resten av turen går mer eller mindre med til hvil og slumring her inne i varmen.

Vi nærmer oss havna i Longyearbyen, turen er nesten over, og alt har vært en strålende opplevelse. Vi legger til, og bussen frakter oss alle tilbake til stedene vi bor.
Kvelden blir tilbragt på ”kroa” for Terje og mitt vedkommende, vi leser ”Svalbardposten”, vi føler oss nesten som vi bor her på alvor. Etter en koselig kveld, med det i hu, at vi nå i morgen skal reise tilbake til fastlandet, gjør oss litt molefonkne, der vi noe senere rusler opp til hotellet. I kveld blir det litt pakking og stuing, spesielt for fremdenführeren som har handlet gaver til hele storfamilien som venter hjemme, han har fått en ganske stor familie etter hvert. 

Isbjørn, - og hjemreise

Dagen etter er fortsatt noe disig, vi spiser vår siste frokost på hotellet, og noe senere blir vi kjørt med bussen ut til lufthavna. Nå får vi se det vi ikke før har sett her oppe, ja rent bortsett fra en ”liten” en da i kirken. En diger isbjørn, av de helt store, dette er en diger gammel hann, som gjorde livet noe utrygt for bosetterne her. Som du skjønner så var gamlefar utstoppet, han ble visstnok felt, en kort stund før vi kom hit til Svalbard, da han ruslet rundt mellom boligene til noen som bor her, han klarte visst ikke å livnære seg selv lenger, stakkars. Så nå kan alle som kommer og reiser herfra, glede seg over synet av en riktig storkar, han skulle bare ha visst han, at alle disse rare menneskene som han ikke likte noe særlig, skulle stryke han over ryggen og bak ørene i hans neste tilværelse. 

Ved innsjekking er de ikke så nøye med vekta på bagasjen, og det får nok noen til å trekke ett lettelsens sukk. Snart ser vi fra flyvinduene Svalbard forsvinne gradvis under og bak oss, skydekket sprekker og snart er det helt klart. En nydelig dag er det, Terje og jeg spiser igjen og er enige om at dette har virkelig vært en stor opplevelse, som trygt kan anbefales til andre. Svalbard er jo norsk, og alle bør jo se denne naturperlen av Norge, før de drar halve jorda rundt på jakt etter opplevelser. Vi nærmer oss fastlandet, der nede er det bare øyer og grønne plener og trær, litt rart å se, selv om det ikke er mer enn 1 uke siden vi sist så det selv, det virker liksom så lenge siden. 

Vi mellomlander i Tromsø, før vi reiser videre til Oslo Lufthavn, ikke lenge etter avgang fra Tromsø, er det matservering igjen, det er rart vi greier å gå etter all denne etinga. Vi svever høyt oppe i det blå. Langt der nede drar vi kjensel på Mjøsbrua, er vi virkelig her alt. Motorstøyen avtar og vi merker at nesa på flyet peker nedover, snart ser vi lysene på Gardermoen komme mot oss, og så er vi nede igjen. Snart er vi ute og vel gjennom tollen, det er jo taxfritt der oppe på Svalbard, vi puster lettet ut, vårt fluidum har vi fått vel med oss hjem, nå gjelder det bare å komme helt hjem da. Terje vil ta flytoget direkte til Sandvika, selv tar jeg flybussen til Oslo, hvor jeg blir hentet av Anne og Marius.
Kjære reisekamerat Terje, igjen takker jeg for noen uforglemmelige dager på reisefot sammen med deg, vi har nå tatt for oss store deler av Europa sammen, dette er vel vår 4. tur sammen bortsett fra den før omtalte tur til Amerika og Caribien i 1964, og Gran Canaria i 1993.                
 
 
Dag Gylder Haugaløkken.                Otta, noen kvelder i januar og februar 2003.

...

Tilbake til start

Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f. 
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket