|
|
|
|
Terje og Dag
på tur.
Europatur
nr.4
Våren 2002 reiste Dag Haugaløkken og Terje Floberg til
Svalbard
Del 3
|
|
www.otta2000.com |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Krobesøk og
"Svalbardposten"
Bank, bank….”er
du våken”?, ja Terje er våken han, og ute skinner sola, - det er et lite
disig lag nå over sola. Vi rusler nedover mot ”Kroa”, nede i byen.
Der inne er det begynt å fylles opp, av det vanlige klientellet (går jeg
utfra). Fastboende for det meste.
Terje og jeg skiller oss ikke meget ut fra de andre, derimot føler vi oss
ennå ikke som noe annet enn det vi er, turister. Vi bestiller biff.
Etter ett par øl føler vi oss mer hjemmevante, god stemning er det
også. Middagen smaker herlig. På bordet ligger det noen aviser, vi
griper hvert vårt eksemplar, ikke hva vi er vant med fra hjemme. ”Svalbardposten”,
Det er en avis som forteller oss om både stort og smått, som skjer i
lokalsamfunnet her.
Vi liker hva vi leser, alt virker så hjemmevant og
greit, ikke noe høytravende og upersonlig, her går det på de små
ting, som hver enkelt føler de har noe med.
Dyr cognac
Etter en hyggelig stund her
på ”Kroa”, rusler vi hjemover mot hotellet. Klokka viser ca. 22.00.
sola skinner ufortrødent videre fra sin vante plass på himmelen, nå bak
et svakt slør av tåke. ”Vi får vel ta en tur ned i baren, nå vel
Terje? ”…Etter et klesskift rusler vi i tøflene ned til baren. Utenom
barkeeperen som også er på vakt som resepsjonist, er det bare Terje og
jeg som frekventerer gemakkene her nede. ”Vårt” bord, 'kurasje'-bordet
er ledig. Men først min venn, etter denne særdeles vellykkete dagen, så
må vi ha en jägermeister og en øl, godt, godt.
Vi to som ikke er så
kjent her ennå, spør den smilende og oppmerksomme barkeeperen om det er
noe hun mener vi må få med oss fra hyllene her i Longyearbyen. Hun
grunner litt over spørsmålet.. ”Det må vel
være en selvfølge med noen biter av det Svalbard er mest kjent for det
da, også kanskje en flaske av denne nektaren her da ”, sier hun med et
smil. ” For her på Svalbard, så blir det vannet tatt med til
destilleriet som produserer Cognac av merket ”Otard”, og flaggskipet
deres er en avart som heter ”Jade”, ja den mine herrer må dere få
med dere. Det er bare det at ”Otard Jade”, er meget dyr, på
fastlandet får du ikke tak i den, dere må helt til Thailand og et par
andre steder i verden for å få kjøpt den. På grunn av nettopp prisen i
utsalg, så er det ikke noe særlig marked for dette slaget. Grunnet
uttaket av kildevannet herfra Svalbard, så har vi en særavtale, og kan
selge denne konjakken svært mye billigere ”. ”Hvor mye koster en slik
flaske da? ” spør jeg undrende etter dette foredraget. ”Ja sånn ca.
3500 kroner literen, der du får tak i den, utenom her da, for her er det
billig”, avslutter hun med ett smil.
Vi to rusler inn til kurasje bordet
igjen med våre øl og jägermeistere, dette er mer enn bra nok føler vi.
Han må ha gjort dette før han Terje, for han vinner hele tiden…ja, ja
i morgen er det atter en dag….
Tirsdag morgen -
turistkontor og kjøpesenter
Tirsdag morgen, ute er det like lyst,
men sola hvor er sola ? Borte. Vi aner den allikevel bak skyene, som nå
dekker hele himmelen, ”Det var leit Terje” roper jeg gjenom veggen til
naboen….”Hva da?” lyder det hult tilbake. ”Sola…borte”…
”Åja”. Nede
i spisesalen serveres det frokost, masse bacon og egg, herlig.
I dag er
det ikke noe spesielt på dagsorden. Med andre ord så blir det en fin dag
å gjøre oss kjent i byen, forretningene er jo også spennende, med de
prisene som er her oppe. Ute er det surt i været, så vi kler skikkelig
på oss. Med lua godt nedover øra og med votter på hendene, trasker vi i
vei nedover mot byen (Ca. 1 km, eller så) Først så tar vi ”the main
street”, det er fort gjort, man gjør unna 250 meter ganske fort. Så
blir det inn og ut av samtlige etablissementer. Først en tur innom
turistkontoret, her får vi aktivitetsplan for den uka vi skal tilbringe
her, pluss ett kart over byen.
Neste stopp blir et større kjøpesenter
med mange forretninger, ut derfra og rett over gata, inn i tilstøtende
handlesenter, her var vi på søndag kveld også, da var det meste stengt.
Ikke nå nei, ”Der er jamen Nordpolet”, innerst i forretningen blant
reoler og ansatte, ingen eller få kunder utenom Terje og meg. Det er jo
like greit å få det klarlagt en gang for alle hvor ”Nordpolet” er.
Inne blant reolene, som formelig heller over meg, er det vanskelig å
bestemme seg. Ikke det at jeg på død og liv må ha noe med meg herfra,
for hyllene hjemme er ganske fulle allerede og det har de vært i lange
tider, ikke har jeg så stort behov for det flytende heller. Imidlertid
så har det seg slik da vet du at det faller seg så naturlig å fylle
på, må være noe som henger igjen fra de unge ville årene med turer til
Strømstad.
Strømstadturer i unge år - og 'Otard Jade'
Ferga fra Fredrikstad og over, ja det var tider det gitt, lurer på
hvordan det har gått med alle de vennene fra den tiden, skulle vært
morsomt å ta opp igjen gamle tråder…. - nei nå er jeg helt på viddene
igjen, de nostalgiske tankene blir brått revet over ..”Jaså er det
her du står å ser tomt ut i lufta, så intelligent du ser ut, har du
funnet noe du vil ha”? Ærlig talt så har jeg ikke det, her er jo så
mye av det meste. Som en hildring frem fra glemselens mørke, kommer jeg i
hug hva barkeeperen fortalte oss på hotellet i går kveld. ”Du Terje,
se etter om de har ”Otard Jade” i hyllene her du, og spør om prisen”.
Terje forsvinner bak hjørnet av reolen. Her er også mye god vin, ser det
ut til. En flaske rød finner vei ned i handlekurven. Borte ved en
utstillingsmonter står Terje og ser på en grønn smal flaske. En blid
ekspeditrise kommer bort til oss som beundrer flasken, joda det er ”Otard
Jade” vi har foran oss. ”Er det virkelig sant at den koster 3500
kroner literen der de har den ”? spør jeg andektig. Damen nikker og
smiler, ”men det koster den ikke her, her tar vi 395 kroner for literen”.
Herre Jemina den må vi ha med oss, det blir to flasker av dette edle
merket mindre i hyllene. Jeg lurer nå på jeg da om vi noen gang i livet
vårt har ”anledning” til å sprette de flaskene. Når vi skal betale,
så må vi vise flybilettene våre i kassa, de må ha alle data, for her
på Svalbard er det kvotebestemmelser på brennevin og øl. Ute i
forretningen blir handlekurven ennå tyngre, ”gaver til jul og
fødselsdager” forklarer 'fremdenführeren'. Vi må hjem og avlaste oss,
før vi igjen begir oss nedover igjen.
Dagen heller. Her blir det tidlig sent, det ser jo ikke slik ut i det hele
tatt, sola den er jo der den har vært hele tiden. Klokka viser at det
går mot ettermiddag, vi sitter her på rommet og kuler'n. Terje spør om
vi skal innta et lite måltid, han har den evnen at det er stadig
overraskelser med ham både på den ene og den andre måten. Opp av hans
rikholdige koffert - (som for øvrig har vært med oss på flere andre turer også), kommer
poser med tørrproviant, - vi mangler bare varmt vann. Ikke noe problem,
jamen har han med seg vannkoker også, ja han er (jeg har sagt det før)
ikke sann.
Litt etter sitter vi med hver vår rykende kopp med suppe, som
vi rører rundt i med den gale siden av tannbørsten. Helt suverent for
øvrig. Etter en liten stund med rolig og saklig konversasjon, sovner
Terje i senga si, selv rusler jeg ut og inn på mitt rom.
'Kurasje' og
arbeidskonflikt i flybransjen
Bank, bank ”er
du våken” hører jeg gjennom veggen en stund senere. Etter å ha gnidd
den verste søvnen ut av øynene, - og ha dratt fra vindusportierene,
svarer jeg bekreftende på spørsmålet. Middagstid, selv om det ikke er
så altfor lenge siden vi inntok vårt siste måltid. Etter en liten
saklig diskusjon, finner vi ut at det er på tide å tenke på formene,
så vi dropper turen ned til ”Kroa”. På tide med litt mosjon, og nok
en kveld med opplysende virksomhet står foran oss. Det blir nye spill med
vårt etter hvert så kjære tidsfordriv, 'Kurasje'.
Det er en ny bartender
i kveld, noen flere gjester har også inntatt salongen, faktisk en hel
gjeng. Det viser seg litt senere at det er en hel delegasjon fra Braathen's som har møte om den heller fastlåste arbeidskonflikten som
pågår mellom SAS og Braathen, stakkars mennesker, en hver kjemper med
sitt.
Terje vinner ihvertfall ikke alle spillene i kveld, jägermeisteren og
ølen smaker godt, tiden flyr og etter at vi har mosjonert gjennom gangene, for å gjøre oss mer kjent på hotellet, tar vi kvelden.
|
|
|
|
Onsdag
Ny dag og nye muligheter, det er onsdag i dag, og dagen i dag, skulle
egentlig ha brakt oss inn i dypet av en isgrotte. - Den gang ei, - som det
meste av is og snø så er det over for i vinter, våren har så absolutt
gjort sitt inntog her også. Den digre snøfonna som lå utenfor vinduene
bak hotellet, med tredøra foran, ja den har også blitt mye mindre
imponerende bare på de 3 døgnene som har gått siden vi kom hit søndag.
Ved frokostbordet blir vi enige om at denne dagen er helt prima til å
gjøre oss mer kjent i Longyearbyen, kanskje blir det tid til mer åndelige tanker også. Godt innpakket
vandrer vi litt senere nedover mot 'the main street'.
Skinnboden - en gang Svalbard alltid Svalbard?
Terje og jeg stopper
først ved en forretning som har navnet ”Skinnboden” Dette virker så
absolutt ikke som en billig forretning. Dette er noe som turistene ikke
kan gå utenom, ergo høye priser. Først ser jeg på noen lommebøker i
skinn…rundt 300 kroner per stykk, - den gamle som jeg har fra Gjensidige
Nor får holde en stund til. Ved siden av er det noen bitte små selunger i
skinn utstilt, pene ting, men hva i all verden er det jeg skal gjøre med
dem da? - nei jeg titter inn i et mindre rom bak i forretningen, midt på
den nakne veggen rett foran meg er det en spiker, på denne henger det 4
skinnbelter, graverte og forseggjorte. De har spenner av kraftig
kvalitet, merket ”Boss”, og det beste av alt de koster bare 50 kroner
per stykk, dette var skikkelig billig. Lengden var også merkelig nok
akkurat min størrelse. Sammen med en liten 'pin' fra Longyearbyen og de
tre beltene mener jeg nå selv da at jeg virkelig har fått full valuta
for en overkommelig pris.
Damen bak disken, hun er visst innehaver av
forretningen, er en veldig pratsom og hyggelig person. Hun er fra Bergen,
og har bodd her oppe en god stund. Hun forteller noe jeg faktisk selv
føler inni meg, i hvertfall noe som jeg etter hvert skjønner bedre og
bedre, at har du først tilbragt en tid her oppe, så er det ikke så lett
å brenne alle broer med stedet. De fleste kommer tilbake og blir her hvis
dette er mulig. Hun hadde først vært her en stund for noe senere å
reise hjem til fastlandet, det gikk ikke så bra, hun måtte bare tilbake
til dette magiske islandet med sitt helt spesielle preg og stemning. Både
menneskene her, stedet ja hele stedet har en merkelig liksom magisk
tiltrekningskraft på alle som kommer hit.
Gaver
Terje ja han står og fordyper
seg i egne tanker borte i et hjørne, her er det mange fristelser for den
som tenker på alle de kjære der hjemme som ikke er så heldige å være
her.
Utenfor tar vi til høyre og inn i en klesforretning, selv finner jeg ikke
noe av interesse her, Terje derimot har planer klare og etter en god stund
er vi utenfor igjen med store plastposer, som strutter av fylde, det blir
nok mange blide sjeler på Hvalstad til fødselsdager og jul.
Vi må igjen opp til hotellet, det går ikke an å vandre rundt på måfå
med dette lasset av pakker, vi skal jo på kirkebesøk må vite.
Amerikanergruva
Snart har vi lagt håpefullt i vei mot sentrum igjen, vi tar av nede i
byen mot den andre siden av dalen, Den brede veien går over ”Longyear”
elva som kommer fra breen med samme navn lengre oppe i dalen, nå er det
rolig her, litt vann sildrer mellom kampesteinene. Det er nok ikke lenge
før vår smeltingen setter inn for alvor, og da blir det nok andre
tilstander her. Fossiler skulle det vel være en mulighet å finne i
elveleiet her, jeg har hørt at det er rike forekomster oppe i dalen.
Kanskje har det kommet noen avleiringer med vannet, som fortsatt ikke er
funnet av andre turister før oss. Vi nærmer oss ”Amerikaner”gruvas
taubaner og utstyr. Det er lenge siden dette var i drift. Vinden suser
over trosser og kraftige fundamenter.
I ly for noe av vinden bak et
enormt spilltau, tar jeg opp videokameraet mitt, det er som suset av
vinden hvisker en historie om langt mer spennende og travle tider her jeg
står, synd ikke slikt noe kommer frem på filmen, kanskje vil den som ser mine opptak, selv la tankene
spinne? Det er heller dårlig med
fossiler her, har ennå ikke sett noe.
Kirkebesøk -
tidligere Vågåprest - Svein Raddum
”Skal vi se etter om kirken er
åpen Terje?” ”Det er lys inne, vi prøver”, hører jeg Terje rope
fra den andre siden av plattformen. Inne i gangen i kirkebygget, ser vi at
det står mange par sko, dette sier oss at vi sikkert ikke er alene her,
selv om alt er helt stille. Mens vi tar av oss skotøyet, hører vi at det
kommer noen ned trappen fra 2 etg. En kar med skjegg kommer ned og hilser
på oss, det er presten her Svein Raddum. Han har også hatt sitt virke i
Vågå, ja jeg har faktisk med meg hilsen til ham fra kjentfolk i Vågå.
Han er en travel mann tydeligvis, etter noen høflige fraser unnskylder
han seg og forsvinner inn en dør. Vi er velkomne til å se oss om inne sa
Raddum før han forsvant. Oppe i kirkerommet er det pent og koselig, lyse
farger.
Utenfor selve kirken, hvis jeg kan kalle det det, er det et stort rom hvor besøkende kan sitte
og slappe av med aviser
eller prate. Her er flere sittegrupper og på en disk i det ene hjørnet
ser vi forskjellige artikler, suvenirer og slikt som ligger fremme. En
stor utstoppet isbjørn troner langs den ene veggen. Terje og jeg legger
noen kroner i en boks på disken, som betaling for noen kort. Jo da nå
har jeg i allfall overbrakt min hilsen til sognepresten, og her er det
dessuten veldig varmt, ja for varmt synes vi to, så vi vil heller finne
frem til museet utenfor et eller annet sted.
|
|
|
|
Svalbard museum
Jo da der nede, ligger det nok, "Svalbard museum", lyser mot oss over døra
til en rødmalt bygning nedi bakken, en eller annen har før fortalt oss
at det ligger i det gamle fjøset her, husker ikke hvem det var. Utenfor
museet er det en mengde utstyr av alle slag som blir brukt i dag, - og også
gammelt utstyr som sikkert er skiftet ut med mer moderne utstyr. Noe som
minner meg mistenkelig om sverdet på en motorsag, ligger foran huset, men
dimensjonen på dette ”sverdet” er av en helt annen dimensjon enn de
som er på motorsagene. Ja jeg får unnskylde meg selv ovenfor eventuelle
lesere av dette skrift, jeg har ikke vært i eller utenfor noen gruver
før, så derfor så.
Det som ligger der er faktisk den sagen som arbeider
seg innover i kullagene. - Av dimensjonen, går det klart frem at den nok
har revet med seg atskillige mengder masse. Det viser seg at vi nesten er
kommet for sent på dagen, det er ikke lenge før de skal stenge, vi får
allikevel komme innenfor.
Fossiler
Her er det et vell av informasjon, både
bildemateriell og bøker som en kan kjøpe. Fossiler, som jeg febrilsk har
lett etter, og selvfølgelig ikke har sett snurten av, ligger stablet opp
i en haug på disken her. Noen av disse er funnet av ungene i omegnen, de
selger dem her for noen kroner, vi turister kjøper dem gladelig nesten
ukritisk til hva de koster. Når sant skal sies, så unner jeg ungene alt
de får, så slipper jeg å grafse rundt i slagghaugene.
En kar fra
fastlandet er i ivrig konversasjon med han som driver museet, det høres
ut som han en gang før i tiden har vært her oppe som gruvearbeider.
Terje ser interessert inn i en glassmonter, noen meter lenger inn i
hallen, ja her er det virkelig lagt mye arbeid ned, for å skape et så
realistisk preg av dagliglivet i gruvene.
Utover det er det en rikholdig
utstilling av krigsmateriell fra 2.verdenskrigen. Det er nok meningen at
museet skal imponere, og det har det virkelig gjort. En stund senere når
vi står utenfor, er vi enige om at dette var verdt pengene.
|
|
|
|
Svalbardrein
Nede i
gresskråningen mot veien som fører over til den andre siden av dalen
(ca. 1 km. eller så ) beiter en del reinsdyr, de virker ganske tamme.
Reinsdyra her oppe på Svalbard, er av en noe annen type enn de vi har i
fjellheimen hjemme på fastlandet. Her er de mindre men mye mer langraggete, og de virker kraftigere i
benstrukturen. Etter et par mer eller
mindre vellykkete forsøk på noen ”close up” bilder trasker vi over
elveveien mot tigerstaden. Vi merker at temperaturen her ikke er som der
vi kommer fra, men tenk på det da at vi er sånn ca. halvveis fra
fastlandet til nordpolen, så da er det lettere å skjønne dette med
klimaet.
Når det gjelder temperaturen, så har den faktisk vært stabil
på ca + 4 grader siden vi kom hit, - ja bortsett fra på søndag og mandag
da med solskinn og det hele. Vi er kalde 'okke som' og sulten gnager i de
uthulte magesekkene, det er jo opptil flere timer siden siste påfyll.
Inne på ”Kroa” er det forholdsvis stille ennå, vi er tidlig ute,
sammen noen andre turister med flakkende blikk, derav min slutning at det
må være turister som oss.. Vi bestiller, og snart kan vi nyte hver vår
halvliter…ahhh… slik skal man ha det støtt.
Pliktene kaller
Etter en særdeles
smakfull middag, finner vi ut at nå må vi hjem til hotellet. Vi har
faktisk papirer med oss fra fastlandet, som må gjennomgås før vi
returnerer til mer hjemlige trakter. Vi har tatt med oss en hel haug med
stoff om internkontrollrutiner og da med ekstra vekt på brannsyn. Etter
noen bevegede timer med dette særs interessante lesestoffet, blir det
spill i salongen, men først så er det tid for en varm kopp med ”rett i
koppen”.
I kveld er det ennå flere nykommere i salongen, vi må være tålmodige
før vi kan entre spillebordet, men vi er enige om at dagen og kvelden har
vært meget vellykket, når vi rusler opp til rommene våre langt ut på
natten en gang, med lyset utenfra sjenerende skarpt, rett i øynene.
En ny morgen - gruve nr 3 venter på journalister fra 'Der Spiegel' og
nordmenn
Ute skramler det i noen flasker som blir kastet i en container eller
lignende, jeg brå våkner, klokka er 06.30. En dusj gjør underverker, og
snart sitter jeg nede i spisesalen, Terje det samme, han og har visst
hørt flaskenes endelikt i containeren. Vi ordner litt på rommene våre,
sjekker fotoutstyret og snart står vi forhåpningsfulle utenfor og venter
på transport til gruve nr.3 - Som for øvrig er verdens nordligste på 78 grader nord.
Minibussen
kommer, foruten oss så er det de tyskerne som jeg har nevnt noe om før i
dette referatet, og noen andre nordmenn. Guiden vår er en kar som selv
har vært gruvearbeider helt til gruva ble lagt ned, i 1996. Han arbeider
i et firma som heter ”Svalbard wildlife Service a/s”. Han tar oss med
inn i et større briefing rom, hvor han forteller om gruvas beskaffenhet,
dybde, daværende produktivitet osv, osv.
Eksplosjonsfare -
Ingen fotografering
Vi blir vist prøver fra nylige
kjerneboringer med synlige bevis for at det er drivverdige forhold der de
ble tatt. Hans foredrag blir foredratt på engelsk, da våre tyske venner
ikke forstår noe norsk i det hele tatt. Så går vi inn i garderoben for
å ikle oss skikkelige kjeledresser og hodelykter, samt varme klær, her
er det nemlig konstant ca. 2 kuldegrader nede i ”verden”, ja det er
det tunnelsystemet her nede blir kalt. Vi er nå ute i ”dagen”. Ja
altså før vi går inn i ”verden”, så får vi beskjed om at vi ikke
må fotografere eller bruke noen form for ild der nede. Grunnen er fare
for eksplosjon med utblåsning som resultat. Fjellet utsondrer metangass,
denne er ekstremt eksplosjonsfarlig. Det har skjedd tragiske og voldsomme
uhell grunnet denne gassen før.
Vi ser ut som et vanlig skift med
arbeidere etter noen minutter, når vi entrer inn i ”verden”. Gulvet
heller nedover ganske bratt. Den eneste form for belysning er de
lysstrålene som våre egne hodelykter kaster innover i mørket. Lyktene
er for øvrig eksplosjonssikre. Det virker dystert her nede, vi kommer
ned til en større hall med ”tverrslag” til begge sider, vi ser dem
bare når vi snur oss i den retningen guiden peker.
Vi stanser etter noen
hundre meter inne ved tunnelveggen, her kan vi se kullagene som ”ormer”
etter veggen.
Guiden forteller at en gang for mange titalls millioner av
år siden var det en sandstrand her hvor datidens hav vasket innover, det
var da et subtropisk klima her og vegetasjonen var mer lik den som nå er
i de sørlige strøk av Frankrike og Nord-Spania. All vegetasjon råtnet
opp i et tykt lag som la seg på bakken, så kom det erosjoner, jordskjelv
og annet som dekket over disse lagene, de ble presset sammen og etter alle
disse årene så er det nå blitt kull av det,
- ja dette var light
versjonen. Bredden på hovedtunnelen nedover er vel sånn ca. 6 meter,
høyden under taket kanskje 3- 3.5 meter. Vi kommer ned til et nytt
tverrslag, her svinger vi innover til venstre, følger denne sånn omtrent
en 1oo meter. Vi er nå fremme ved det stedet hvor ”Strossa”, går
parallelt med hovedtunnelen, ”Strossa” går videre til neste
tverrslag, slik er hele systemet gravd ut. For meg og sikkert for de
andre, som ikke har vært her før, så føler jeg meg veldig sårbar nå,
vi er ca. 200 meter under overflaten og ”dagen”,
|
|
|
|
|
|
|
Taket er støttet opp med
store ”bukker”, av bøkestokker.
Vår guide forteller
oss om det utstyret vi ser omkring oss, - alt ligger klart, som om vi
nettopp har kommet inn til ett nytt skift. Det ligger noen solide
stålstøtter her, Arne (det er navnet til guiden) forklarer at dette er
det som heter ”stempler”, disse blir brukt til å støtte opp taket i
”Strossa”. Takhøyden i denne ”lav strossa” er ca 60 cm. Taket er
som sagt støttet opp med stempler, her hvor det ”er” pågående
drift. Lenger tilbake og mer på siden av oss, er taket støttet opp med
store ”bukker”, av bøkestokker. Lenger ut har tyngden av taket og den
stadige bevegelsen i fjellet, ført til at åpningen mellom tak og gulv er
minimal kanskje ikke mer enn ca. 5 til 10 cm.
Lavstrossa
For å komme inn i ”Strossa”, må en klatre opp fra der vi står med en
takhøyde på omtrent 2 meter, til lavstrossa. Når jeg står på
trestigen å ser innover i mørket, går det frysninger nedover ryggen
min, ikke skjønner jeg hvordan det er å være gruvearbeider, en ting er
i hvertfall sikkert, - en må ikke ha klaustrofobi.
Som
sagt så er ”Strossa” støttet opp med stempler der det er drift, der
det er avsluttet og ikke mer drivverdig, er det støttet opp med
trebukker, det er omtrent som en stor kniv har skåret seg vei på langs
inne i fjellet, millioner av tonn fjell over hodene våre, skal ned og
kommer ganske sikkert ned også på sikt.
De som vil,
må gjerne prøve å krype innover i 'lavstrossa'
Arne sier at de som vil, gjerne
må prøve å krype innover i ”lav strossa”, slik at vi får følelsen
av hvordan arbeidsdagen fortoner seg for en virkelig gruve arbeider. Terje
og jeg samt en av tyskerne, kryper innover , det blir åling, det er
nesten ikke plass til å krype på kne engang. Stemplingen er plassert med
ca 1,5 meters avstand fra hverandre. Selv prøver jeg å komme lengst
innover i strossa, mørket slutter seg rundt meg, lydene fra de andre er
nesten forstummet, jeg føler mørket nærmest som noe fysisk som legger
seg rundt meg. Selv om det er ca. – 2 kuldegrader her, svetter jeg. For
å snu, må jeg ta en veldig brå sving, på knærne, ryggen min subber
taket og knærne subber tungt mot underlaget som føles ujevnt.Der fremme
ser jeg lysstrålene fra de andre, og hører deres dempede stemmer, det er
rent som å komme hjem…
Arne sier at vi nå skal gå ut i hovedtunnelen
igjen, han vil der foredra om andre ting, derimot sier han at hvis Terje
og jeg har lyst, så kan vi være igjen her inne en stund etter at de
andre har gått, de vil vente på oss der ute.
Jo da, det vil vi gjerne
prøve Terje og jeg. De andre fjerner seg, i mørket ser vi lyset fra
lyktene fjerne seg, det blir helt stille, bare pusten til Terje overdøver
så vidt mine egne hjerteslag, som jeg hører svært godt. ”Hører du at
det knaker i fjellet Terje”? ”Ja”…. ”Oldefaren min var ”Stiger”
i sølvgruvene på Kongsberg i hine dager ”, sier jeg, stemmen min
høres hul ut. ”Han ramla ned i et tverrslag og ble liggende i isvann
med skadet rygg” kvekker jeg videre. ”Han døde av det han” sier
jeg. ….”Kom vi går etter de andre vi og”, sier
fremdenführeren.
Ute i hovedtunnelen står de andre i en liten klynge og hører på Arne..
”Jasså dere er der allerede, fikk dere nok”? Vi rusler oppover mot
”dagen”, gjennom ”verden” igjen. Vel ute og i våre vanlige klær
er vi alle enige om at vi har vært med på en unik opplevelse. Nede i
Longyearbyen synes Terje og jeg at etter denne helt spesielle opplevelsen
så må vi fylle på med ekstra god mat. Den kvelden blir det grillet
svinekam med bakte poteter og øl til. Vi spiser så det holder og vel så
det. Ettermiddagen og kvelden forløper på sin etter hvert vante måte
med spill og tilbehør.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
4
...
Tilbake
til start |
|
|
|
|
|
Tips:
Dersom du
leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f.
Da vil følgende vindu sprette opp:
|
|
|
Skriv inn
søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt
til neste forekomst av ordet/uttrykket
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|