Terje og Dag på tur.
Europatur nr.4

  
Våren 2002 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Svalbard

Mai 2002

Ja så er det på'n igjen da. 
Siden vår siste tur i fjor høst, så har tiden gått slik den er for de fleste av oss. Ikke noe usedvanlig, egentlig bare den stort sett vanlige tredemølla, men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det ikke det, det heter. 
Turen til det sørlige Frankrike og den solrike spanske kysten, har satt varige minner i mitt etter hvert ganske kosmopolitiske legeme. ”Mer skal det bli” for å bruke min gode reisekamerat Terje sine ord.

Drømmen om Svalbard

Terje har i de senere år gått og båret på en drøm: Svalbard med sine hvite (og til dels) uberørte vidder. 
Han nevnte det for meg her i fjor engang, - men årstiden tatt i betraktning, så var vel det en av grunnene til at jeg heller forslo en tur til de mer tempererte egner. Med et noe resignert uttrykk i sitt tankefulle ansikt, samtykket han, ja, ja ”kommer tid kommer råd”.

Jul og vinter er omme, nå er det vår og fuglene kvitrer. Ute har trær og planter våknet av sin vinterlange dvale. Det er deilig å kjenne den friske eimen av det spirende livet som omgir oss. 
Turi og jeg sitter ute foran huset vårt og nyter den deilige ettermiddagssolen og er enige om at vi er heldige som får oppleve våren ennå en gang……riiing – riiing. ”Du får ta telefonen du Dag, jeg sitter så godt her” sier Turi. ”Hmf.. ergerlig, sikkert et eller annet vedrørende jobben, jeg er jo nesten akkurat kommet hjem derfra” mumler jeg for meg selv på min vei inn i mørket mot telefonen. 

Mens sommeren gjør sitt inntog i Gudbrandsdalen, legger Terje og Dag veien til 
snø og is - og midnattssol på Svalbard
 

En telefon fra Oslo

Det er Terje, min gode reisefelle, ”hei kompis, er det deg?"
"Hvordan er ståa i Oslo om dagen” ytrer jeg. 
”Du Dag, er du moden for en ny tur ? Har du noe fri til gode ? I så fall hadde jeg tenkt at vi kunne snu litt på flisa, og reise nå i våres, I stedet for til høsten som vi vanligvis gjør” !  
”Ja det hadde virkelig vært deilig du, og så nå da som vi har vært gjennom denne lange kalde vinteren”. ”Nettopp derfor ja, så da reiser vi til Svalbard”. 
”Hva ” kvekker jeg. Tuller han eller hva er dette for noe! Etter en stund og noen pauser med spørsmål til min hulde viv ute i solen om hennes fridager i en ikke så altfor fjern fremtid, blir vi enige om å arbeide videre med tanken.

Etter noen dager har tanken på tur til Norges nordligste avkrok festet seg og det hele virker mer og mer forlokkende, det fins gudskjelov ullstillongs og vinterutstyr lett tilgjengelig.

Terje og jeg har mange samtaler over eteren disse dagene, og alt ser ut til å flaske seg bra.

Det går mot slutten av mai og reisefeberen stiger 

Avreisedagen blir satt til 25.05. Dagene går sakte, reisefeberen har igjen festet seg i kroppen.

Tenk Svalbard, egentlig ikke mitt første ferieønske men jeg har jo hørt at det er helt utrolig vakkert der oppe da og så kanskje møter vi en isbjørn også.

Det går greit med ferie for både Turi og meg, vi får avvikle vinterferien vår, en takk rettes til våre sjefer, som med velvillighet gir oss slitere fri.

Fredag 24.05. etter jobben stuer vi bikkjene inn bak i bilen sammen med en haug bagasje, og snart er det bare en støvsky som vitner om at noen har reist herfra. Turen til Oslo er i årenes løp blitt en vane og har vel ikke de helt store opplevelsene å by på lengre men om våren har moder Norge atskillig allikevel. Vi overnatter hos svigerforeldrene mine i Oslo, hyggelig med familiesammenkomster, selv om jeg i de senere årene som regel bare har kommet og gått nesten med en gang, grunnet Terje og mine utenlandsreiser.

Politivakta ved Oslo S

Flyet til Tromsø går ikke før kl. 14.00 dagen etter, så da slipper jeg heldigvis å stresse for mye. Etter avskjed med alle de kjære, så befinner jeg meg etter en stund på Oslo S, har blitt enig med Terje om at jeg skal vente på sjøsiden, der er det lettere å parkere. Stian, Terjes yngste sønn, er så snill å kjøre oss til Gardermoen. Selv finner jeg ut at det er tryggest å vente ved inngangen til politivakta der ved Oslo S, det er nemlig et noe broket klientell som skuffer rundt meg der.

 ”Hei du har du en femtilapp til en tørst stakkar?” Hørte jeg riktig ? sa han en femtilapp”, jeg minnes da virkeligen at det vanligvis er en skjerv eller en tier de spør om, også da til en kopp kaffe. Jeg puster inn, retter mine 192 cm opp i full høyde, inntar en overlegen holdning og verdiger den trengende ikke et blikk bortsett fra et noe bistert uttrykk før jeg beveger meg mot døra inn til politi vakta. Selv med min bagasje ser det ut som taktikken virker, den ikke helt sobre og trengende subber videre til neste turist.

Ca. 20 minutter går, ingen flere trengende, og der ser jeg Terjes store skikkelse møysommelig klatre ut av en bil borte på parkeringsplassen. Noen minutter senere suser vi oppover Stømsveien.

Gardermoen

Stian setter oss av utenfor ”Departure”, turen opp hit har gått fint, ingen hindringer, nå gjenstår det sedvanlige som vi har blitt så godt vant med. Det er rent som å komme hjem inne i den koselige hallen. Innsjekking med bagasjen, videre inn gjennom kontrollen, - egentlig hadde jeg trodd det hadde vært strengere her, tidene tatt i betraktning.

Så er det bare å vente da ved ”gaten”, til avgang, suget i mageregionen er følbart, ikke så mye av reisefeber nå snarere av mangel på føde. Terje skjønner hintet, og opp av den etter hvert kjente stoore reisebagen til min reisefelle, dukker det opp to store landgangsbaguetter med mye godt. Til og med mineralvann har han med, ja jeg har sagt det før, men sier det ikke igjen.

Mellomlanding i Tromsø - og minner fra storbrannen i 1967

Snart er vi inne i flyet, vi reiser med Braathen, og skal av i Tromsø. Her har vi planlagt å finne et overnattingssted til i morgen. Turen opp til Nord-Norges hovedstad gir oss muligheten til å skue ut over fjellheimen langt der nede. Tromsø ja, det er en stund siden nå, iallfall for mitt vedkommende. 
Sist - og dessuten den eneste gangen jeg var her, var i 1967, da jeg avtjente verneplikten min på Sætermoen i indre Troms. Etter en tid der ble jeg plassert på den halvt militære og sivile brannstasjonen i Molund, ved leiren. En natt utpå våren var det vel, gikk alarmen. 
Storbrann i Tromsø, alt tilgjengelig materiell måtte av gårde fra store deler av Troms. Full guffe av gårde og til dels vanskelige kjøreforhold, et par timer senere var vi der hvor brannen hadde herjet, - da var det mest etterslokking som gjensto. Det var et trist syn som møtte oss, store deler av havneområdet på Tromsøya mot fastlandet var en rykende glohaug. Slitne og sotete mennesker hastet rundt oss på alle kanter. Dette var mitt minne om Tromsø fra hine dager.

Vi går inn for landing, det er et strålende vær, kapteinen opplyser at det er + 15 grader her.

Inn til byen tar vi en buss, og i sentrum, like ved Tromsø videregående skole (tror jeg det er) stiger vi av. Vi drasser vår bagasje opp til en park nedenfor skolen, her er det fin utsikt over byen og mot fjellheisen på den andre siden av sundet, vi ser også Ishavskatedralen blinke som en snøklatt der borte. 

Kanskje skal vi se om det er et hospits eller lignende i nærheten. Terje vil ta en tur og undersøke. 
Selv setter jeg meg ned og slapper av , man har jo ferie. 
Joda Terje har funnet losji, rett ved siden av skolen oppi bakkene ligger det et lite, men tillitvekkende utseende hospits, der får vi rom på kvisten. 
Snart er vi oppe på det som sannsynligvis har vært et loftsrom for en god del år siden, nå er det 'freshet' opp med farger og greier, Rett over hodeputen sånn ca. 40 cm, er det et sprinkleranlegg, et over hver seng faktisk, Gud forby, men hvis det bryter ut brann her, så må man våkne med en kalddusj midt i fleisen. Koselig er det her, vi bestemmer oss for å ta en tur på byen, klokka er ca 17.00.  Utenfor ser vi nedover mot byen, og tar sikte på broa over mot Ishavskatedralen, på vår vandring nedover er det mange som er ute og spaserer, det er jo lørdags ettermiddag, vi tar sikte mot havna, der borte er det jammen en restaurant, badet i sola som for øvrig står høyt på himmelen ennå. 
Rett bakenfor ser jeg Polarmuseet.

Skummet ligger som en hvit bart midt i fjeset på min reisefelle, nydelig øl, herlig, etter et par stykker på hver av oss, rusler vi videre, på vår vei mot brua. Vi passerer Polarmuseet, vi vil besøke dette i morgen, hvis vi rekker det. Utenfor er det et helt batteri av harpunkanoner, mang en hval har nok måtte bøte med livet grunnet disse. Videre så passerer vi et skipsverft, en stor båt ligger på slippen, det er en isbryter, vi føler oss svært små og skjøre der vi rusler langs kjølen av kolossen. 
Der fremme er brua, den så stor ut på avstand - men herfra er den kolossal. Trafikken over er stor, og det er vanskelig å føre en normal samtale på vår vandring oppover mot midten av spennet. Plutselig får Terje det travelt, han langer ut og er snart langt av gårde foran meg, jeg ser han har videokameraet sitt fremme. Under brua kommer hurtigruta fossende, den er flott å se på herfra, - senere forteller Terje at han og familien har reist med denne for ikke så lenge siden.

Ishavskatedralen - finsk korsang

Noe slitne i bena, er vi fremme ved inngangen til Ishavs katedralen, klokka viser at den er 18.55. I døra blir vi hilst velkommen av to blide personer, som ber oss ta plass, det starter opp kl. 19.00. - Hva for noe da ? Hva er det vi akkurat har nådd frem til ? 
Det viser seg at det er gjestevisitt fra Finland, et stort kor skal underholde i kirken og vi er de sist ankomne. Plasser finner vi helt bakerst. Lurer på om det er lov å filme her jeg, litt lenger fremme ser jeg at en annen tar frem kameraet, så da så. Arkitekturen er unik, det ser faktisk ut som store isblokker er satt opp mot hverandre, lyset utenfra kommer inn på sidene, mellom hvert omlegg, ja illusjonen er der iallfall. 
Så kommer koret i sine kapper i prosesjon oppover midtgangen, med flott orgelmusikk. Terje og jeg følger med på hva som skjer, så godt vi kan, det er jo finsk som blir snakket, de andre i kirken smiler til noe som blir sagt der fremme, de er nok finske de og, ikke vi. De synger pent, - men ca.1/2 time senere har vi fått nok av korsang, vi vil oppleve mer av hva denne byen har å by på.
 

Fjellheisen

Vi lister oss ut i det fri. Veien videre opp bak kirken viser seg å være rette veien til fjellheisen, kanskje den fortsatt går og ikke er lukket for kvelden, - vi prøver.  Ja vi går vel 1 km eller så og så er vi ved inngangspartiet til heisen, joda heisen går om noen få strakser, de vil fylle opp med så mange som mulig. 
Turen opp gir oss et panoramaoverblikk, hele Tromsø ligger foran våre føtter, dette er nesten som den fjellheisen vi tok i fjor, da vi var i Spania på vei opp til Montserrat. Kanskje ikke fullt så skummel, men dog.

Utsikten fra toppen her er overveldende og langt mer interessant enn den i Spania. Litt bortenfor oss er det noen som gjør seg klare til å sette utfor med hangglidere, herfra ser det ut som dette må bli siste tur, men de vet vel hva de gjør. Vi går inn på restauranten her oppe, det høres sang ut fra lokalene, det viser seg at her er det konfirmasjon. 
Terje og jeg bestiller en varm pølse med tilbehør, (Mack øl) i serveringsdisken, kjempegodt. Etter en del filming ute, bærer det nedover igjen, sola skinner fra en skyfri himmel fortsatt. Vi rekker akkurat en buss like om hjørnet, denne bringer oss over brua igjen og ned til sentrum. Apostlenes hester tas fatt, og vi setter kursen mot et eller annet matetablissement, for mat må man jo ha, mener 'fremdenführeren', det er jo allerede en halvtimes tid siden sist. Som avslutning på en begivenhetsrik dag inntar vi en skikkelig biff og bakte poteter, før vi rusler hjem til loftet.

Søndag morgen (26.05.) - Polarmuseet

Ned til frokost, godt med mat og kaffe. Ut på byen, vi har tenkt oss på Polarmuseet, like fint vær i dag. Nede ved museet er det selvfølgelig stengt. Aha kirketid, ja det hadde vi glemt. Klokka 11.00. åpner dørene, og gjengi hva som var der inne vil ta for lang tid og for mange sider men hovedsakelig var det polferder til berømte menn og kvinner, veldig mye om fangst i Nordishavet og på Svalbard. Vår enstemmige oppfatning var at dette virkelig var verdt inngangsbiletten, og trygt kan anbefales til andre.

Svalbard neste

Det er tid for å returnere til losjiet vårt, men vi kan jo se litt på byen allikevel. Tromsø er en pen by, - selv kunne jeg ikke forstå at det her for noen år siden har vært en storbrann, som etterlot store områder i aske.

Ute på flyplassen igjen, nå er det ikke lenge før vi skal opp i det blå. Ca. 200 mil nordover.

Flyet er en Braathenmaskin, turen over havet er i grunnen ikke så mye å fortelle om, bare blått hav så langt du ser. Etter en stund kommer drivisen og snart har denne pakket seg sammen over store områder. Det ser ikke ut som vi er langt over isen, - men man blir lett lurt av det ensformige under oss, vi er faktisk ca.20000 fot oppe. Svalbard jo dette stedet som Norge har suvereniteten over, selv har jeg trodd, - eller rettere sagt tenkt - at denne øygruppa kan ikke være store greiene, hvor feil kan man egentlig ta. 

Svalbard er et høyarktisk øyrike som i flatinnhold er 63000 kvadratkilometer, eller halvannen gang så stort som Danmark. Navnet som ofte er brukt om øygruppen er Spitsbergen, og navnet har det fått etter at den nederlandske sjøfareren Willem Barents, som oppdaget øygruppen. I 1596 ga han øyene navnet Spitsbergen på grunn av de spisse fjellene langs vestkysten. Øygruppen ble underlagt Norge i 1925, og ble da omdøpt til Svalbard, en gammel norrøn betegnelse som betyr ”landet med de kalde kyster”.

Mot 'Svalbarði' - landet med de kalde kyster.
 

Vi går inn for landing , vi stryker over islagt fjord og noen steder åpent vann. Det er flott utsikt fra vinduet.

Flyplassen ligger på Hotell-neset. Ute er det surt, vi er jo langt mot nord nå her er det nok ikke mange gradene over 0.
Vi blir med en buss som kjører oss som skal bo på hotell rundt til de forskjellige hotellene.

Langs veien innover ser vi et varselskilt, som jeg ikke har sett maken til, jo på fastlandet er det vitterligen en ku på skiltet, her er det en isbjørn. 

Longyearbyen ligger ved utløpet av Adventdalen, som strekker seg innover mot Longyearbreen, med utsikt til Isfjorden. Navnet Longyearbyen har stedet fått etter amerikaneren John Munro Longyear som grunnla den i 1906 for å drive kullgruvedrift på stedet.

Spitsbergen Funken Hotell - isbaren er stengt

Terje og jeg blir satt av utenfor Spitsbergen Funken Hotell, dette hotellet er nok et av de beste ja kanskje det beste på Svalbard. Vi går inn nede i 1. Etg. Her tar vi av oss ute skoene, og ifører oss tøfler eller innesko. Det er en skikk her oppe at alt skotøy som brukes ute skal av ved inngangen, kanskje har dette noe med at det er mye kullstøv rundt om ute, uansett så er det en fin skikk. Oppe i 2. Etg. er resepsjonen, vi blir ønsket velkommen, av et særdeles imøtekommende resepsjonspersonell. Utenfor vinduene ser vi en kjempediger snefonn, den har en tredør midt på, merkelig. Resepsjonisten forteller at det jeg ser på er hotellets isbar, den er dessverre stengt for sesongen, grunnet issmelting. 

Vi får tildelt hvert vårt enkeltværelse med dusj og bad, helt topp moderne, utsikten fra vinduet viser oss hele byen og fjorden utenfor. Det er klar blå himmel og fjellene på den andre siden av fjorden er badet i sollyset. 

Longyearbyen og "Kroa"

Etter at vi har pakket ut hvert vårt utstyr, går jeg inn til Terje, vi blir enige om at vi skal ta oss en tur ned i byen og se om noe skjer der. Byen er vel kanskje å overdrive noe men det er nå det den heter da. 
Det er stort sett en gatestump på 2-300 meters lengde, som det er noen butikker langs, et par av det større slaget, og post og bank nederst, inne imellom er det noen forsamlingssteder og restauranter. Vi to finner ut at det ikke er så mye å finne på i dag som det er søndag. En butikk er åpen, og ellers så er det ”Kroa” da, vårt første besøk her blir nå og ikke det siste håper vi. Vi inntar et par kalde halvlitere ute på terrassen i sola, som aldri ser ut til å gå ned her. 

Noen karer i førtiårene glaner på oss, over hver sin halvliter, det er faktisk varmt her i solveggen. Noen ungdommer, fastboende høres det ut til, skvaldrer høylydt om en eller annen fest de har vært med på, med andre ord alt virker hjemmevant. Terje og jeg legger planer for uka, vi har jo selvfølgelig noen planer klare allerede, program som allerede er booket inn.

Planene gjennomgåes

I morgen mandag skal vi på snøscooter tur til Barentsburg, får håpe det er nok snø da til det. Tirsdag er det ishule tur, hvor nå det måtte være. Onsdag er det vel ikke noe men torsdag er det gruvetur, det gleder jeg meg til. Fredag skal vi på hundesledetur og til lørdag skal vi på tur med isbryter til Barentsburg igjen. Du verden dette ser ut til å bli en kjempetur, alt er ordnet med de forskjellige ansvarlige.

Vi ser oss om inne i kroa, rått til hugde benker og bord, bilder fra gruvene og hverdagen der, en lang bardisk og en del mennesker, her vil vi nok trives. Det er på tide å rusle oppover mot hotellet som troner oppe i dalen, ca. 1 km, på veien mot ”Nybyen”.  På vår vei oppover legger vi merke til en ting, Longyearbyen er veldig forsøplet, dette finner vi litt merkelig, kanskje det har noe å gjøre med at det nå er tidlig vår her oppe, og at vårryddinga ( hvis det finnes noe slikt her da ) ikke har startet ennå.

Snøsmelting - Går snøscooterturen til Barentsburg i vasken?

Oppe på hotellet, stopper vi et lite øyeblikk i resepsjonen, for sikkerhets skyld er det vel best å sjekke opp om alt er i orden til morgendagen. ”Vel nå skal dere høre”, sier en overveldende blid resepsjonist, ”grunnet at vi nå er kommet så langt ut på våren, så har turoperatørene som driver med snøscooter turer sluttet med turer, det er dårlig med snø nå skjønner dere”. Skuffelsen ligger nok tykt utenpå oss som i lang tid har sett frem til denne turen. ”Fortvil ikke”, sier den smørblide bak skranken, ”Dere kan jo sikkert finne på noe annet”. Vel hva svarer man til slikt, det er jo visserligen sant at vi nå er kommet godt ut på våren, og vi har jo sett at det er noe bart her og der, -  men det er jo innmari mye sne da i høyden. Terje spør om det virkelig ikke er noen andre turoperatører som ennå er virksomme, hvorpå den alltid like smilende personen bak skranken svarer at det skal undersøkes omgående.

En siste mulighet - og dagen avrundes med "Kro"-besøk og biljard(?)

Etter et par telefoner, så er det virkelig et firma som ennå driver på med turer. ”Svalbard Snøscooterutleie AS. De skal prøve å avvikle sesongens siste tur til Barentsburg i morgen tidlig. Terje og jeg melder oss på, vi er de eneste fra vårt hotell. Får håpe det melder seg på noen andre også da. Lettet og glade sitter vi litt senere på rommet og tar oss en slurk mot tørsten, isbjørn øl….det er godt det. Tiden går fort i godt selskap. ”Du Dag jeg er sulten jeg”, alt er med andre ord som vanlig. Her på hotellet er det sikkert helt på viddene dyrt, så vi bestemmer oss for å innta et lite måltid nede i byen, kanskje der vi var for en stund siden, på ”Kroa”. 

Klokka viser ca. 21.00. ute skinner sola fra den samme høyden. Det sitter en dame på trappa på et privat hus utenfor hotellet og soler seg. Hva er det jeg sier : soler seg ? Dette er virkelig noe som vi ikke er vant til vi som kommer fra de sydlige egner av moder landet. Folk her oppe må være helt døgnville. Vi to rusler nedover igjen mot byen. Inne på ”Kroa”, er det nå nesten fullt, det er nok her folket samles mener vi, vi har jo hørt at det er et sted som kalles ”Huset”, kan det være her ? Vel det er det ikke, vi skjønner det etter en liten stund. ”Huset” som er det gamle kulturhuset her i Longyearbyen, ble oppført i 1952. Huset ligger for øvrig på den andre siden av dalføret lenger opp og nærmere ”Nybyen”.

Terje og jeg bestemmer oss for en lett middag. Grillet svinekam med tilbehør, vi bestiller en stor en, det høres ut som det skal være nok på servitrisen, ja, ja vi får se da. Etter et par øl kommer fatene inn. Hva er dette for noe ? Det må være en feil her et sted, - vi er to ikke ti!
Vi spiser og spiser, og drikker og spiser. Stapp mette og særdeles fornøyde med servicen, forlater vi etter et par timer eller så etablissementet, skjærer over en møkkete snøskavl, -  er det ikke her veien går da ? Sola skinner som aldri før, livet er herlig, en frisk tur mot Soria Moria er det vi trenger nå.

Oppe på rommene våre, mener vi det er altfor tidlig å legge seg, sola ja den er der den er.

Nede innenfor resepsjonen ligger spisesal og bar, samt et stort bibliotek og salonger med tv  og jammen er det noe der som ligner på et biljard bord.
Vi bestemmer oss for et spill. Trøste og bære, her mangler det visst alle kulene, nesten da for det er bare to hvite og en svart……

Så viser det seg selvfølgelig at det er akkurat nok, for det er nemlig ikke biljard men 'Kurasje', ja det er det bartenderen sier at det heter. ”Det er fransk det” ytrer 'fremdenfuhreren'.
Etter noen spill med uheldig resultat for meg, går vi til ro for dagen, for kvelden den kommer allikevel ikke. Søvnen kommer raskt bak tunge gardiner, som stenger sollyset ute.  

Del 2

...

Tilbake til start

Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f. 
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket