|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
www.links4students.com |
Gran
Canaria |
www.norwegen1.com |
|
Gran
Canaria
- denne
gang med Turi og Dag
Europatur
nr. 5
ved
Dag Haugaløkken
Del
2
|
|
www.otta2000.com |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
2, 19/10.
Kakerlakker
og "Maya"
Vi
våknet til en noe disig morgen, bena fort ned på marmorgulvet avstedkom en tydelig knasende lyd,
- en mindre av det totale antall kakerlakker
fikk gleden av å oppholde seg i nærheten.
En seig masse under min bare
fot var eneste spor av min udåd.
Utenfor på terrassen ser jeg et kjent og
kjært ansikt med to store øyne som møter blikket mitt . ”Maya” … hun
er hunden i nabohuset, en eldre men distingvert dame. Gråhvit rundt
snuten, - hun er vel muligens en eller annen ubestemmelig blanding av en noe
ubestemmelig eldre rase.
”Maya” besøkte oss også i fjor omtrent på
denne tiden da vi var her. Merkelig i grunnen, det virker som hun har
ventet oss, ja hunder er noen eiendommelige skapninger, det har jeg merket
mange ganger med mine egne hunder hjemme på berget.
”Maya”
venter til jeg kommer ut på terrassen og klemmer henne inntil meg, vi
kommuniserer godt tror jeg, - med meg har jeg litt ost og kjeks fra kvelden
før.
En stund senere når vi inntar vår frokost ute på terrassen mot den
store gressplenen, sitter vi 3 benket rundt bordet, - herlig, akkurat slik
det skal være synes jeg … men det synes ikke Turi.
Ja
ja etter nok en godbit rusler ”Maya” over plenen, kaster et lite blikk
tilbake på oss over skulderen og forsvinner ned stien bak en kaprifol.
Til Amadoresstranda - kokt hummer?
Nå
skinner sola som gull borte i den andre siden av dalen, - disen er på vikende
front. En solrik og varm dag er i eiming.
I dag skal vi bade og sole oss,
”Amadores” stranda venter, og det er på tide å komme seg av gårde.
Skal du på stranda så tar du med deg kaldt vann. (Turi har satt to 1/4 fulle flasker med vann inn i fryseren kvelden før, disse er nå helt
gjennom frosne, - hun fyller dem opp med innkjøpt vann, det passer nok best
for oss som ikke er vant med de bakteriene som florerer her nede. Ned i
ryggsekken med flaskene, sammen med litt niste.
Badetøy og solkrem med høy
faktor, hører med, kokt hummer har jeg sett ut som flere ganger før, og
det vil jeg vente litt lenger med å bli denne gangen, kanskje jeg ikke
blir så rød denne gangen tenker jeg, hvis jeg bruker litt lenger tid på
å bli brun.
Vi
tar bilen ned til stranda, i fjor da vi var her, ruslet vi av og til den
samme veien til fots, det tar sånn ca. ½ time for oss herfra, - med bil som nå ca.
5 minutter. Kanskje er det allerede massevis av solhungrige turister der
nede.
Vel nede leier vi oss en solseng hver, prisen kan variere noe for
solsenger, vi betaler 2 ½ Euro for hver seng. Solen har nå fortrengt
disen og vi føler at vi virkelig har ferie.
Det
er i grunnen ikke så mye å fortelle om det å ligge på stranda, deilig
er det riktignok, du blir rødere og rødere, og du tar deg et bad i ny og
ne, når det blir for varmt.
Amadores ja, de driver og bygger hele tiden
disse kanarierne, Hoteller skyter opp overalt, det er i grunnen ganske
rart synes nå jeg da, at det er tilstrekkelig med turister til å betale
regningene med.
Borti høgget her, - nærmere bestemt i Tauritodalen, ligger
det største badeland, Kanariøyene har. Enorme greier, og de hotellene
da, f. Eks. Taurito Princess. - I 1993 tok Terje, min gamle reisekamerat og
jeg dette etablissementet nærmere i øyesyn, det var helt nytt den
gangen, i dag er det fortsatt det største der i dalen og fantastisk
flott, prisene er sikkert flotte de og.
Rett over dalen ligger leilighetshotellet Lago Taurito, - jeg har lest ett eller annet sted at
dette her er mer hensiktsmessig og egner seg vel også bedre for noen
enkelte - økonomisk sett.
Vann - 'sin'
eller 'con
gas'
Turi og jeg ligger altså her på stranden da, det er langt på dag og
ulidelig varmt, selv etter en dukkert føler du deg lett dehydrert, da er
det godt med iskaldt vann og det har vi med.
Ikke noe smaker bedre enn
nettopp vann, vi nordboere er egentlig ganske bortskjemte, hjemme på
berget tenker vi sjelden over dette, når vi søler og lar springen renne
i det ”uendelige” for å få det kaldt nok til å drikke det. På
disse breddegrader er det ikke akkurat overflod med rent drikkevann. Det
som er av vann, er mange ganger forurenset, dvs. - vannet her er egentlig ikke så
verst men bakteriefloraen her er av en annen art enn den vi er vant med
hjemmefra. Så her er det bare en ting å gjøre og det er å gå på Super`n å kjøpe det som garantert er friskt.
For deg som ikke har vært
her eller ikke er helt sikker, så kjøp 'agua sin gas' ( jeg legger vekt på
”sin”, dette er vann uten kullsyre, velger du å kjøpe 'agua con gas'
er dette mer som selters og lignende).
Klokka
nærmer seg 17.00., vi to synes i grunnen at vi har fått mer enn nok sol
denne første dagen, mange andre av de mer brune, har for lengst dratt av
gårde.
Vi må i butikken og kjøpe mat, og derfor drar vi hjemover, mot Spar-forretningen som ligger noe lenger unna enn den i Tauro, vi drar
videre mot Puerto de Mogan, og stanser ved et sted som heter Playa del
Cura.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Prøv den kanariske
ferskosten
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Playa del
Cura.
Her
har du et ganske stort handlesenter, med Spar i kjelleren, oppe i 1 etg.
har du to restauranter, den ene heter ”Calimero”, hvor du i ro og
mak uten de helt store turistskarene, kan glede deg over utsøkt mat, noe
Turi og jeg først og fremst tenker på nå. Vi må jo feire vår første
ordentlige kveld her på øya, ja i går var det bare rydding og stress.
Vi bestiller pepperstek med tilbehør, en lettøl til meg ( den var dyr
forresten, så det blir definitivt den siste for meg her nede).
Maten
smaker herlig, etterpå rusler vi ned i kjelleren og roter rundt i
hyllene, kanskje spesielt jeg da, på evig jakt etter noe god vin. Turi
handler mat ,det må jo også til. Denne Spar-filialen har stort
vareutvalg, og det er mange turister her. Prisene kan absolutt konkurrere
med den oppe i Taurodalen.
Man skulle tro at prisene er ganske like i de
forskjellige avdelingene innen en og samme kjede, det stemmer ikke helt
erfarer vi.
Ikke
vet jeg men kanskje de som driver forretningene bedømmer kunde
gruppene på en annen måte, eller kanskje de som bor i de typiske masseturismeområdene slipper noe billigere unna. Her nederst i Taurodalen er
det ikke masseturisme av den samme sorten. Her er det mest fastboende
turister med egne hus og hjem, - og noen som kjenner noen med egne hus (vi
er to slike).
”queso de flor”
(blomsterost) og litt vin
Et
par fulle plastposer med det mest nødvendige sier Turi, og ikke så mye
annet…..
Vi
fyller en pose hver…jeg ser det som svært nødvendig med noen ølbokser
og noe jamòn serrano skinke, (osten er ikke bare ost, her nede får du
virkelig ost), ”queso de flor”, herlig, prøv den en gang med god rødvin
til, for eksempel Gran Canarias egen vin ”Del monte”, eller så smaker
all vin godt her nede, selv pappvinen som ligner noe på den vanlige
norske rødvinen, kan være god. …Min bærepose veier mer enn Turi`s.
Videre mot Mogan - gartneren
våkner
Det er i grunnen litt tidlig synes vi å dra rett hjem igjen, kanskje en
liten tur mot Puerto de Mogan, der i veikrysset, hvor du enten kan dra ned
til den gamle fiskerlandsbyen, som bærer navnet Puerto de Mogan, eller
du kan reise oppover dalen mot den gamle landsbyen Mogan.
- Ja der i veikrysset er det en bensinstasjon. Vi kan like gjerne fylle opp tanken på
bilen her, så alt ligger vel til rette for eventuelle utflukter. Veien er
merket GC200.
Mens vi venter på å få fylt opp bensin, ser vi henført
oppover dalen, blomsterprakten er helt overveldende.
Til den ”ivrige”
leser kan jeg fortelle at i min grønne ungdom så utdannet jeg meg til
gartner, det ble allikevel ikke til at dette faget ble min primære
levevei, men interessen for det som vokser og gror er fortsatt stor.
Blomsterprakten her på disse breddegradene, er jo helt
overveldende, men ekspertisen når det
gjelder artsnavn osv, er nok noe redusert i årenes løp. En del særdeles
vakre blomster får det til å demre for meg, for eksempel ser jeg noen
kaktuser som er i blomst, de jeg husker er ”Opuntia ficus – barbarica
og Opuntia dillenii. Noen store trær rager opp i en hage lenger opp, det
er Carica papaya. I samme hage er det helt overveldende å se - ikke
potteplanter som vi har hjemme på berget - men hele hekker av Hibiscus –
rosa sinensis.
Turi og jeg kjører sakte
oppover dalen, etter at vi har betalt for bensinen. Vi passerer flere små
og koselige landsbyer, Las Burrillas – Los Navarros – Las
Casillas og snart kommer vi inn i Mogan.
Dette er en gammel tradisjonsrik
landsby, trange gater og koselige restauranter. Her er det
stille denne ettermiddagen.
En liten avstikker
opp i fjellet - og deretter hjem
Vi to er snart ute av Mogan
og fortsetter
oppover mot Monte de Tauro, høye fjell som tårner seg opp foran
oss, her begynner veien å svinge seg oppover mot fjellet. En vei tar av
til høyre, et rustent skilt forkynner navnet Ayacata. Turi og jeg følger
veien videre mot venstre.
Oppover bærer det, sola begynner å dale ned i
havet mot vest, kanskje det er best å komme seg hjemover igjen før det
blir mørkt.
Dette var en fin tur med mye vakkert å se, vi føler at
denne turen har gitt oss mye igjen av opplevelser.
Ron con miel - kveldsstemning
Hjemme
i Taurodalen igjen koser vi oss med herlighetene, ost og kjeks, rødvin
litt frisk lokal frukt, mango og papaya (vasket i innkjøpt vann) til
dessert. Kaffe med et glass 'Ron con miel'(
honningrom fra Arucas ) og turròn fra Teror, som er en søt delikatesse, kan minne om honning fra Tyrkia, dette serveres som rullekake på en måte.
Kvelden med mørket kommer, månen kommer skliende fra nordøst, vi
lytter til kveldens utdrag av hundenes samtaleforum, til dette
stilner hen, luften er tung av blomsterlukt, mot den mørke himmelen
overstrødd av stjerner, ser jeg silhuettene av 'Ravenala madagascariensis
Sonn. ( Strelitziaceae ). Med sine 10 – 12 meter over plenen er det som
en kjempe står og vinker til oss der i mørket, nei nå er det på tide
å legge seg.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fikenkaktus
Bougainvillea
Utsikten nedover
dalen mot Mogan
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
3. 20/10.
En
god stille natt er over, bare avbrutt av et langtrukkent mykt ul av en
hund langt borte, jeg våknet av ulet men sovnet raskt igjen ... tror jeg.
Mellom de tunge vindusportierene aner jeg atter en disig morgen, et raskt
blikk ned på marmorgulvet viser at det er klar bane, ingen kakerlakker å
se. Utenfor på terrassen sitter vår alltid like årvåkne og snille Maya,
-
hun klynker hengivent mot meg ( innbiller jeg meg) der jeg glipper med øynene
mot henne.
I forbifarten gjennom kjøkkenet og ut til henne tar jeg med
noen osterester fra i går kveld. Hun setter tydelig pris på gesten, for
hun legger seg ned på ryggen og vil kjeles med.
Etter
en rask frokost for Turi og meg rusler vår venn ned over mot kaprifolen,
snur seg mot oss og blir borte.
En
ny dag og vi er ikke noe særlig såre ennå. Så vi tar med oss den sola
vi kan få og venter med andre opplegg, til kanskje sola en dag ikke
skinner for mye. En times tid senere ligger vi å dormer på hver vår
solseng som i går.
Fra
min plass under solhatten ser jeg mysende mot menneskemylderet som siger
mot stranden, det er en flott kystpromenade, som det er utmerket å bruke
hvis du bor i Puerto Rico, og vil tilbringe dagen her på Amadores. Du vil
bruke sånn ca. 15 minutter å spasere fra byen og hit.
Stranden her er
400 meter lang og er egentlig ikke ekte fra naturens side. Det ble gravd
opp kiselholdig muslingkalk fra havet. Stranden blir beskyttet mot
sterke strømmer fra havet med en sikker molo som ved lavvann er godt
synlig og som igjen er et yndet sted for fiskere med lange stenger, det er
et fantastisk fiske her omkring har jeg hørt mange si.
Høyvann - som
for øvrig kommer ganske fort - har jeg sett mange turister
oppleve som et lite sjokk, når vannet skyller opp over håndklær og
andre ting, der det for få minutter siden var tørr, fin strand.
Ved
4 tiden har vi fått nok sol, vi skiller oss ikke så mye ut
fra de andre omkring mener jeg…eller kanskje det nettopp er det vi gjør,
rosa som vi er.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mange prøver
fiskelykken langs sørkysten av øya
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Shopping i
Arguineguin
I
dag reiser vi til Arguineguin, vi må jo handle litt i dag også. Det er
selvfølgelig en hel haug med gode forretninger hvor du kan handle god
mat, når du er her nede.
Turi og jeg har en forretning som vi av og til
bruker, vi var her i fjor også. De fleste som handler her er fastboende,
og de, kanskje bedre enn de fleste vet vel at her er prisene rimeligere,
og varene bedre enn kanskje mange andre steder. Så vi to følger stimen
av det ovennevnte klientell.
Forretningen
bærer navnet: Herdisa supermercados. Du finner denne filialen lett hvis
du skjønner noe av min rettledning: Hvis du kommer fra syd/vest inn i
byen, kjør da rett frem hovedveien til du kommer til en rundkjøring, du
kjører ikke rett videre, men du tar neste avkjøring oppover en bakke som
går rett nord/østover, ta ikke til venstre men rett frem ca. 200 meter.
Parker
bilen her ved fortauskanten. Rett ned en tverrgate til høyre
ligger forretningen på venstre side. Lett ikke sant??. Hvis du ikke
finner frem nå ,så finner du andre filialer i El Tablero og Puerto Rico.
Ja
hva skal vi ta … hmm ... ahh Serranoskinke, det var gode saker. Borte ved
ferskvaredisken er det travelt, mange kunder. Merkelig nok et svensk par
som har samme tanke som meg, hun står ettertenksomt og veier et større
stykke med Serranoskinke i hånden. Etter en stund legger hun det fra seg
lett hoderystende, etter en kommentar fra betjenten bak disken. Selv skjønner
jeg svært lite av hva de innfødte sier. Da får jeg øye på prislappen
i disken, og skjønner ikke hva den prisen har med skinka å gjøre.
Etter
noen sekunder ender jeg opp med et stykke peppersalami og noe servelat
med noe som ser ut som purre inni, prisen for dette stemmer mer med min
lommebok. Turi har funnet noen pizzaer som ser brukbare ut, får håpe våre
tilvente Grandiosaganer finner behag i disse her. Karbonader, som er
stekte på forhånd ser bra ut. Friske tomater og løk, må til.
Ja grønnsakdisken her er noe for seg selv - Vi finner de utroligste fristende vareslag
i de norske grønnsakdiskene hjemme, men her er det minst like fristende og det er bare så uendelig mye mer å velge i,
- mye av det som er her vet
jeg ikke engang hva er. Det hyggeligste er dog prisene. Etter en stund
forlater vi butikken med store bæreposer fulle, - på toppen en ½ flaske
kanarisk cognac.
En
ny deilig kveld tilbringes ute på terrassen, solnedgangen er kanskje om
mulig ennå mer fargerik enn den i går kveld, kanskje det tyder på at
det blir regn ... håper ikke det.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Et utsnitt fra en
av fruktdiskene på øya
- denne finner du i Las Palmas
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
4. 21/10 - Soria Presa
Et
høylytt gjesp med en undertone av utålmodighet, høre uten fra i grålysningen.
Maya sitter på sin vante plass, der ute. I dag regner det ikke, derimot
er det overskyet. Vi 3 fordøyer frokosten vår ute, Turi og jeg med egg
og bacon, juice og te. Maya med litt servelat med ”purre” i.
I
dag er dagen for biltur, noe bading blir det ikke snakk om foreløpig,
sola er borte bak et grått teppe. Hvor skal vi dra, ja det er
spørsmålet.
Grunnet det heller grå været, så frister det ikke med noen lengre tur
innover i fjellheimen, været der kan av egen erfaring by på de helt
store forskjellene fra her nede ved sydkysten. I fjor da vi var her
nede, tok vi en tur til noe som heter Soria Presa, der var det nydelig og
ganske fritt for turister. Kanskje kunne vi dra opp dit? - Jo det var en fin
idé.
For å komme dit kjører du til Arguineguin. På østsiden av byen er det en barranco (dal), der går en vei som heter
GC505. Denne kjører du oppover, litt kjedelig til å begynne med men så
begynner du å ane hva du har lagt ut på. Dalen blir mer V-formet og du
begynner å svinge oppover og oppover.
Utsikten er fantastisk, hold øya
godt plantet foran bilen. I fjor kjørte vi helt opp til en liten landsby
oppe ved Embalse de Soria, her er det muligheter for et koselig måltid
mat i trivelige omgivelser.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
I bakgrunnen til
høyre for Dag ser du litt av demningen ved Soria.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Er veien egentlig
stengt?
Turi
og jeg valgte i år å friste lykken på noen veier som egentlig ikke
egner seg for biler i det hele tatt (oppdaget vi etter hvert).
Vi tok av
fra ”hovedveien”, svingte bratt opp en smal vei til venstre, litt nølende
stanset vi, da vi så hvor bratt det egentlig var her, men pytt sann, ”den
som intet våger intet vinner”, var det vel en eller annen gluping som
sa en gang.
Sanden sprutet under hjulene da vi dro i gang igjen, svinget
var det nedi her, og maken til disse veiene har vi ikke engang på
Otta (da er de i så fall garantert stengt for all ferdsel). Mulig denne
var det og, - som sagt er ikke spansk en av mine sterke sider, det sto et
skilt i grøfta litt oppe i veien, hvor muligens opplysningene vi trengte
om veien sto, men, men. Oppover bar det, veien ble smalere og smalere,
heldigvis la tåka seg tett rundt bilen så jeg ikke så for mye av
avgrunnen langt der nede.
Midt
i neste sving møter vi en turist på vei ned i sin leiebil, i forbifarten ser jeg et stivt stirrende blikk fra sjåføren.
Et skilt oppe i tåka
viser at vi er ved Risco Grande, navner virker merkelig kjent….kanskje
betyr det oversatt til norsk ”Kjempe risiko”?.
Steinsprang!
Rett
frem nå, her regner det litt også, vinden tar fatt i bilen, og til overmål
ramler noen steiner ned i veien både foran og bak bilen. Huttemegtu dette
tar helt av, noe lenger borte i veien etter slalåmkjøring rundt noen
steiner ser vi et skilt som viser at all ferdsel er forbudt, - det viser seg
imidlertid at det er en vei ned i en dal som er borte i tåka.
Veien vår
går videre rett rundt en sving med overheng over, men hva er nå dette ?
Her slutter asfalten (som fra før av er i heller dårlig forfatning).
Etter noen hundre meter med siksak kjøring mellom steiner som stadig
kommer ned fra oven, beslutter vi å snu, dette er rett og slett ingen
fornøyelse mer.
Det er tryggest å
snu.
Når
jeg forsiktig rygger mot avkjøringen ned i den dalen med skiltet, ser jeg
en bil komme mot meg ut av tåka. Fra der vi var på vei, - en ilter tuting
fra ham, og en lett hoderisting tilkjennegir at turister - vel de er noe for
seg selv, sett fra hans ståsted. Han forsvinner forbi meg inn i tåka den
vei jeg rygger.
Heldigvis går det bra, og snart er vi på vei nedover
igjen mot El Barranquillo Andrès, som det heter der vi tok av fra
”hovedveien”.
|
|
|
|
|
|
Utsikt
- og hvite knoker
Noe av tåka og regnet driver vekk og et skue av de helt
store åpenbarer seg for oss, knokene på fingrene mine hvitner når jeg
krampaktig holder meg fast i rattet. Det er så eg knapt kan andast. Her
var det litt av en utsikt.
Vel nede på veien igjen, er tåka borte,
regnet det samme og forundre meg der kommer sola skliende frem bak en sky.
Vi stanser på en avkjørsel hvor vi har en fantastisk utsikt mot Soria, -
der det er bygget en kjempestor demning. Her blir det en del
fotografering, alt er nydelig igjen. Vi bestemmer oss for å dra nedover
igjen mot sjøen, kanskje kan vi bade eller finne på noe annet fornuftig
til en forandring. Det blir en rolig og avslappende tur ned til Tauro
igjen, vel hjemme spiser vi lunsj, og solen varmer så inderlig godt at vi
blir faktisk sittende i hver vår liggestol resten av dagen. Dette er
virkelig en ”lise” for legeme og sjel. En kald øl drikkes sakte og
ettertenksomt, mens tankene går hjem til de som sliter på jobben på
Otta. Hva driver de med nå da tro ? Måker de snø eller noe annet ? …
En
ny dag lakker og lir mot natt, vi er fornøyde med de små gleder, og
koser oss med en pizza, som egentlig ikke smaker så godt som Grandiosaen
hjemme.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
1|
Del
2|
Del
3|
Del 4|
Del
5
Andre
turer med Terje og Dag
Tilbake
til hovedsiden
Web: Geir
Neverdal
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tips:
Dersom du
leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f.
Da vil følgende vindu komme opp:
|
|
|
Skriv inn
søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt
til neste forekomst av ordet/uttrykket
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|